Søndag ettermiddag - Nannestad videregående skole

strakk til, Willys jobber, hennes elever. Ustadige og utrygge
innkomster. Men det var blitt bedre etterhvert, etterhvert
som Willy også ga opp musikken og gjorde seg et levebrød
av den. Men de lærte aldri å bruke penger, de bare brukte
dem. Aldri ble det spart til noe ordentlig, alt ble klattet vekk,
selskaper, drinker, restauranter, småturer hit og dit, planløst
og tilfeldig, og aldri noe til overs.
Likevel kunne hun ikke undskylde seg med økonomien
lenger, strengt tatt behøvde hun ikke ta disse elevene.
Hun likte ikke undervisningen heller, ofte var timene det
rene mareritt, hakkende etyder i et bakruset hode, og trett og
uopplagt som hun alltid var om dagen, kviknet først til utover
kvelden. Noen god pedagog var hun neppe. Men hun
fortsatte . . . fordi disse timene etterhvert ble hennes eneste
ved pianoet, hennes siste bånd til musikken. Hun klarte
ikke å slite det over, ut fra en uklar angst om å måtte se noe i
øynene da, tilstå.
Og barna. Så store at de kunne gi henne arbeidsro. Hun
skubbet dem fra seg, ikke for å arbeide, men for å være kvitt
dem, for å få fred . . . De fikk penger til kino, de fikk være
ute, de fikk være hos venner. For å få fred . . . til hva? Hun
orket ikke ha dem rundt seg, følte hun kanskje at barna gjen-
idSalesOrderLine=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 Nannestad, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892