Søndag ettermiddag - Nannestad videregående skole

- Du er gal, de kan se oss fra veien, mumler han i håret
hennes.
Hun smiler og er svai og myk mot ham, og har ham. De
er sammen på den tørre bunnen av kvist og lyng og sprø lyder,
i regnet av solflekker, og et lite sekund er hun glad og
synes hun kjenner et slags mot igjen. Men det varer ikke, for
det er ikke godt, det er fort og nesten sint, hun er et ingenting,
noe han må gjennom, få unnagjort. Han dekker over
det etterpå, stryker håret hennes, kysser ansiktet. Men det er
ingenting, det er som omforladelse.
Gråten kommer stille og liksom langt innenfra, som om
den begynte dypt nede i henne for lenge siden, uten lyd, og
stiger langsomt opp i henne. Hun kjenner det tynne stoffet i
skjorten hans bli vått under ansiktet, han sier ingenting, men
stryker ennå håret hennes. Han lar henne gråte uten å blande
seg i det, står utenfor og venter. Langsomt synker gråten tilbake,
hun ligger stille og ser på ham med røde øyne.
- Så så, sier han, - det er da ikke noe å gråte for.
Han stryker håret hennes igjen da han legger til:
- Vi har det da godt.
Hun ser på ham og ser forbi ham, øynene svir ennå. Så
nikker hun, sakte, liksom til noe annet enn det han har sagt.
idSalesOrderLine=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 Nannestad, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892