Metaforisk barnelitteratur - Universitetet i Stavanger

mener at bøkene er effektive hjelpemidler også for andre enn terapeuter til å hjelpe barn å
bearbeide vanskelige følelser.
2.2 Pedagogiske samtaler
I forhold til pedagogiske samtaler med barn kan en referere til Juul og Jensen (2003) som sier
at kvaliteten og følgene av samspillet mellom barn og voksnes utelukkende er den voksnes
ansvar. Dette er fordi at i samspillet mellom to personer der den ene har mer makt enn den
andre, så er det den mektigste som har størst ansvar for samspillsprosessens kvalitet og følger.
Bae (2004) forklarer den anerkjennende kommunikasjonen mellom barn og voksne som en
dialog der barnet blir møtt som subjekt med rettigheter over egen opplevelsesverden. Hun går
ut fra at barna som ikke får bekreftet sine egne opplevelser vil få dårligere kontakt med egne
følelser og tanker, og progresjonen av selvrefleksivitet svekkes. Schibbye (2002) understreker
at manglende anerkjennelse vil gjøre individer mer utsatt både psykisk og relasjonelt. Bae
(2004) trekker ut i fra en lang rekke teoretiske resonnementer konklusjonen at dialoger som
gir rom for gyldiggjøring av barns opplevelser er viktige både med tanke på deres psykiske
utvikling og deres forhold til andre.
I følge Haldor Øvreeide (2000) er en god samtale en levende prosess og samtalen blir et
medium for selvbevissthet og vekst. Samtalen kan preges av angst, engstelse, håp eller
skuffelser, og er et møte mellom mennesker med ulike lojaliteter og forutsetninger. Øvreeide
(2000) viser til at barn vanligvis ikke selv har et problematisk forhold til sine livsbetingelser,
men tar disse forholdene som en kjensgjerning som det organiserer seg i. Barna tar den støtten
de kan få, og søker den selvsagte og i deres øyne den beste løsningen i forhold til sine
livsbetingelser. Barn er selvorganiserende, men ikke nok selvivaretaende. Barn som har for
stort ansvar i forhold til sin ivaretakelse kan ofte få utviklingsproblemer som føre til asosial
atferd. For å ivareta den relative tryggheten barnet har i tilstanden sin, som objektivt må
beskrives som omsorgssviktende og uttrygg, blir barnet ofte selektiv i forhold til hvilken
informasjon det tar inn. Støtten en gir til barnet er derfor ikke bare sannheten, den voksne må
leve med motsigelser og urimeligheter.
20