Vestad, Lene.pdf - Universitetet i Stavanger

epresentasjoner barnet utvikler i den tidlige relasjonen som også benyttes til senere
relasjonserfaringer (Askland & Sataøen, 2009).
Dette kan videre samsvare med Daniel Stern (Hart & Schwartz, 2009) og hans begrep
representasjoner av indre generaliseringer. Barnets opplevelser i samspill med en
selvregulerende annen, er i følge dette synet med å gi barnet subjektive erfaringer av
opplevelser. Disse opplevelsene danner representasjoner som anses å være abstraherte fra den
konkrete hendelsen, men samtidig følelsesmessig og kognitivt forankret i barnets
minnestrukturer. Ved gjentakende eller lignende opplevelser, bli representasjonene hentet
fram og benyttet som et grunnlag for fortolkning av lignende situasjoner. Hver nye relasjon
vil være preget av representasjoner som hentes fram og brukes som grunnlag for relasjonen.
Stern (Hart & Schwartz, 2009) kaller det en dynamisk interaksjon mellom fortid og nåtid. Det
er en prosess som endres og omdannes gjennom hele barnets liv.
Peter Fonagy (Hart & Schwartz, 2009) har gjennom sin teoretiske tilnærming satt barnets
tidlige tilknytning og samspillserfaringer i sammenheng med affektreguleringen. Han påpeker
at kvaliteten på barnets samspillserfaringer med de nære omsorgspersonene er avgjørende for
barnets evne til senere å kunne reflektere over egne emosjonelle erfaringer. Når mor og barn
samspiller er kvaliteten i responsen omsorgspersonen utviser på barnets emosjoner viktig.
Ved å signalisere hva som er barnets egne følelser og skille disse fra sine egne, er den
samspillende part med å gi barnet kontroll over egne indre tilstander. Interaksjonen mellom de
to er med å skape både en trygg tilknytning og en begynnende selvregulering hos barnet.
Dette tidlige samspillet er i følge Fonagy også utgangspunktet for barnets utvikling av
mentalisering. I begrepet mentalisering ligger barnets evne til å skille mellom sin indre og ytre
virkelighet, mellom mentale og følelsesmessige prosesser hos både seg selv og andre (Hart &
Schwartz, 2009). Mentalisering som begrep kan virke som en forståelse av hvordan barnets
tilknytning og opplevelser i tidlige barneår også er med å forme barnets kapasitet til senere og
både samspille med andre og å kunne sette seg inn i en annen person sin situasjon.
Mentalisering ligger til grunn for den senere perspektivtakingen, som igjen er en viktig del av
barnets emosjons og selvregulering (Baumeister & Vohs, 2011; Hart & Schwartz, 2009;
Pianta, 1999; Smith, 2004)
29