Vestad, Lene.pdf - Universitetet i Stavanger

Samtlige teoretiske vinklinger tar for seg hvordan samspillet både på et indre og et ytre plan
er med å forme barnets forståelse av seg selv i samspill med omgivelsene. Fonagy (Hart &
Schwartz, 2009) påpeker at emosjoner og tilknytning er viktige områder som er med å danne
indre strukturer som ligger til grunn for barnets utvikling av selvregulering. Denne prosessen
kan se ut til å være totalt avhengig av kvaliteten på barnets samspillserfaringer. Det er til nå
påpekt hvordan det tidlige samspillet har en avgjørende og viktig rolle. Det kan imidlertid
virke som dette samspillet spiller en endelig rolle, og at et tidlig samspill, som er av mindre
heldig karakter, vil være ødeleggende for barnets emosjonelle utvikling, tilknytning til andre,
relasjonserfaring og utviklingen av selvregulering. Flere studier som har sett på barnets
selvreguleringsevne konkluderer med at mors kvalitet i samspillet med sitt barn er avgjørende
for førskolebarnets evne til selvregulering og utøvelse av autonomi (Côté et al., 2009;
McClelland & Morrison, 2003). Forskningen ser ut til å være relativt entydig i at et kvalitativt
godt samspill mellom barnet og omsorgspersonen, er relevant for barnets senere fungering
både sosialt og akademisk. Med dette kan det også se ut til at barn som opplever mindre
kvalitet i relasjonen i de første leveår også har større risiko for atferdsproblemer og
internaliserte vansker allerede sent i førskolealder (McClelland & Cameron, 2011; R. C.
Pianta, 1999; Smith, 2004). Er de nære omsorgspersoner eneste mulighet for barnet til å
utvikle gode indre representasjoner av seg selv, som ligger til grunn for en videre utvikling?
Bowlby (Hart & Schwartz, 2009) hevder at rollen som omsorgsperson ikke er fastbundet til
barnets biologiske mor, men også kan være andre personer som står barnet nær. Det sentrale
er ikke hvem som utøver omsorgen, men snarere den emosjonelle kvaliteten og varigheten på
samspillet mellom barnet og personen. Dette åpner opp for at også andre mennesker kan
fungere som omsorgspersoner (Askland & Sataøen, 2009). Dette skilles i teorien ved å
benytte begrepet primærrelasjoner i tilknytning til de første og nære relasjoner barnet
opplever. Den relasjonen som inntreffer senere i livet er av tilknytningsteorien omtalt som en
sekundær relasjon (Hart & Schwartz, 2009).
2.6 Relasjoner i et utviklingsøkologisk perspektiv
For å studere selvregulering, står relasjonen mellom pedagogen og barnet sentralt i studien.
Samspill kan ses som en del av både læring og sosial utøvelse (Gjervan, 2006), og kan forstås
med en systemteoretisk tilnærming. Gjennom utviklingen av en økologisk utviklingsmodell
har Bronfenbrenner (1979) satt individets deltakelse inn i et større system (Bø, 2012). Han er
30