I nneh å ll

let lengst tid i institusjonsbehandling ville
være de med størst rusbelastning og psykopatologi
ved første undersøkelse, men vi fant
ingen slik sammenheng. Funnet kan tolkes
positivt som uttrykk for at hjelpetilbudene inkluderer
like godt klienter med relativt mye
eller lite rusbruk og psykopatologi. På den annen
side kan det også være et uttrykk for at
graden av hjelpebehov betyr lite for hvor mye
en stoffmisbruker benytter seg av behandlingsapparatet.
Da vi så på antall institusjonsopphold, fant
vi det motsatte av hva vi forventet, nemlig at
de dårligste ville ha flest institusjonsopphold.
Det viste seg imidlertid at de som hadde flere
enn to opphold hadde brukt stoff i færre år
enn de øvrige. Jo, kortere de var kommet i sin
stoffkarriere da de søkte seg til Veksthuset, jo
flere opphold fikk de i observasjonstiden. På
den ene siden kan dette henge sammen med
at misbrukere med en relativt kort stoffkarriere
ikke er tilstrekkelig motiverte til å gjennomføre
lange institusjonsopphold selv om
de opplever seg som hjelptrengende. På den
annen side kan det tolkes som et uttrykk for
at de som relativt tidlig i karrieren blir hjelpsøkende,
bruker hjelpeapparatet mest aktivt i
fortsettelsen. Men det kan også bety at misbruket
utviklet seg ytterligere i gal retning i
løpet av observasjonstiden og at behovet for
hjelp derfor økte.
Når vi delte klientene opp i fire forskjellige
grupper ved å kombinere få/mange opphold
med lang/kort tid i institusjon, fant vi at
gruppen med mange og korte opphold
(Gruppe 3) skilte seg ut ved å ha en betydelig
kortere stoffkarriere, mer alkoholmisbruk og
ved å ha kortere tid i tidligere institusjonsbehandling
enn de øvrige klientene da de søkte
seg til Veksthuset. Dette kan tyde på at denne
gruppen er særlig vanskelig å involvere i langvarig
behandling, og at grunnen er at man
overser deres alkoholproblem. Klientene i
Gruppe 3 deltok imidlertid i større grad enn
de øvrige i poliklinisk behandling i løpet av
observasjonstiden. Hvis den polikliniske behandlingen
har pågått mellom institusjonsoppholdene,
kan denne gruppen likevel ha
fått mer kontinuerlig behandling enn det ser
ut til når vi bare ser på institusjonsoppholdenes
antall og varighet. Stort forbruk av alkohol
har vist seg å være en negativ prognostisk
faktor i flere undersøkelser av stoffmisbrukere.
Våre funn understreker derfor betydningen
av å ikke la de illegale stoffene dekke over
alkoholproblemer hos denne gruppen klienter
(Vaglum 1979; Ravndal et al. 1984; De
Leon 1989; Byqvist 1997).
Vår hypotese om at de med få og lange institusjonsopphold
(Gruppe 2) ville klare seg
best ble bare delvis bekreftet. Selv om denne
gruppen er liten i antall, hadde den en signifikant
lavere samlet russkåre etter fem år sammenlignet
med Gruppe 1 (få og korte opphold),
og den hadde sonet signifikant færre år
i fengsel i løpet av observasjonstiden. Den lavere
russkåren og mindre tid i fengsel i løpet
av observasjonstiden kan også være en direkte
følge av at disse klientene hadde lange opphold
i behandling og dermed var skånet både
fra rusmiddelmisbruk og kriminalitet.
Undersøkelsen har flere begrensninger.
Noen undergrupper er små, og det er fare for
Type II feil. Validiteten i våre intervjudata er
primært avhengig av tilliten som etableres
mellom intervjuobjekt og intervjuer. Bortsett
fra i noen få tilfeller, fungerte dette bra ved
begge undersøkelsetidspunkter. Forutsatt en
trygg intervjusituasjon, er vårt inntrykk at
disse klientene generelt er åpne og ærlige, også
i forhold til personlige problemer. Dette er
også godt dokumentert i tidligere forskning
om rusmiddelmisbrukere, når intervjudata og
selv-rapporteringsdata blir sammenlignet
med offisielle registre, data fra nærstående andre
og urinanalyser (Wille 1978; Simpson
1984; Maisto et al. 1982-83; Hser et al. 1993;
Byqvist 1997). Imidlertid kan en ikke se bort
fra at noen av våre intervjuobjekter har prøvd
å gi et for positivt bilde, eller at personer som
NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 18, 2001 ( 2 ) 159