Brev 1918 – Gudrun til Birger - Matematikk på nett

med solid kappe som kunne dekket halve kahytten. Denne kahytt med halv kappe eller
tak bidro imidlertid til ulykken da den i höy sjögang lett fyltes med vann og dermed ga
båten ekstra vekt i tillegg til jernballasten i båtens bunn.
En dag efter at vi hadde flyttet tilbake til byen efter sommerferien, ville far ta en seiltur
til Nevlunghavn for å fiske. Foruten min bror Nils, den eldste, meg selv og lille
Thorbjörn, som var ca. 4 år, skulle fars venn, sakförer Breder, være med på turen. Mor
skulle besöke noen venner för hun gikk ned til båten, og jeg ble med henne. Vi kom
derfor litt senere enn de andre, og far var ivrig efter å komme avgårde. Plutselig fikk
jeg den ide at jeg ikke ville være med, noe som ble tatt ille opp av far. Men da mor
gikk i forbönn for meg, fikk jeg lov til å bli hjemme, noe som sannsynligvis reddet
mitt liv.
Det var meget frisk bris fra syd-vest, og båten var snart ute av syne. Nils fortalte
senere at vinden öket svært i löpet av eftermiddagen. Det var höy sjö, og da de skulle
runde Rakkebåene utenfor Stavern, så det så ille ut at far besluttet å avbryte turen og
sette kursen mot Larvik igjen. Under kuvendingen fikk storseilet for meget vind, båten
kantret, kahytten fyltes med vann, og båten sank i löpet av noen minutter. Lille
Thorbjörn gikk ned med båten, mens far, Nils og sakförer Breder forsökte å holde seg
flytende inntil hjelp kunne komme, kanskje fra Stavern. Min far klarte ikke å holde seg
oppe, men de to andre holdt seg flytende på redningsbelter i 3 kvarter. De ble tatt opp
av en fisker som tilfeldigvis kom forbi, og bragt til Stavern.
Det var neste morgen, söndag den 3. september 1892 at min mor fikk melding om den
forferdelige ulykken. Vi barn hadde nettopp spist frokost, mor gikk omkring og stelte
med blomstene og plantene, pratet med oss barna og piken og var rolig og tilfreds som
ellers.
Men kl. 9.30 ringte det plutselig på entredören, og mor gikk for å lukke opp.
Nysgjerrig som jeg var, fulgte jeg med henne for å se hvem det var som ville besöke
oss på denne usedvanlige tid. Å, hvor klart dette öyeblikket står for meg. Utenfor sto
fru pastor Smith (biskop Johannes Smiths mor) og en av mors beste venninner, fru
Björck. Mor skjönte straks at noe alvorlig var hendt for hun strakte hendene bedende
mot de to damer og ropte: "Hva er det som har skjedd?" Hun bröt fullstendig sammen
under den tragiske beretning, jamret og gråt. Vi barna og Gurine prövet å tröste henne
så godt vi kunne. Vi skjönte ikke rekkevidden av det som var hendt. Det verste for oss
var å se vår kjære mor så ulykkelig. Det var förste gang vi så henne gråte. Like för de
to damer kom med dödsbudskapet, hendte det noe merkelig: Fra dagligstuen hörte vi
noe falle i gulvet og bli knust. Det viste seg å være fars yndlingspipe, en nydelig pipe
med blomstermalt porselenshode og den vakreste snor med dusker og perler, som lå
der, i tusen knas. Det skulle altså snart vise seg at eieren ikke mer kom til å få bruk for
pipen, og denne hendelse sammen med den underlige innskytelse jeg hadde fatt dagen
för - at jeg ikke ville bli med på seilturen - har fått meg til å tro på varsler og til å forstå
at det finnes ting mellom himmel og jord som vi mennesker ikke kan finne noen
rimelig forklaring på.
Sorgen og tanken på fremtiden ble for meget for mors krefter. Hun ble alvorlig syk, og
det sto om hennes liv i mange uker. Hun hadde höy feber, gråt og ynket seg, men hun
10