Brev 1918 – Gudrun til Birger - Matematikk på nett

Glassverket var en ganske stor bedrift som utelukkende laget ölflasker. Vår hushjelp,
Gurine, var gift med en arbeider på glassverket, og takket vere "Joel Glasspuster" fikk
jeg en eftermiddag lov til å titte inn der. Jeg minnes ennu det farverike, resten
uhyggelige synet. Det store karet med flytende glass, varmen fra ovnen, de sotete
arbeiderne med bare overkropper. De hadde en slags lur av jern, noe i likhet med den
som brukes på setra for å lokke kuene, og denne luren stakk de ned i beholderen med
det halvflytende glass. De fikk en passe klatt til å henge på luren og blåste så med sine
lungers fulle kraft glasset ut av luren hvor det tok forn med svingninger og dreininger,
og til slutt sto det en ferdig flaske på gulvet. Jeg synes det hele var som et eventyr, og
glasspusterne ble stående for meg som de reneste tryllekunstnere.
Byens borgere var stort sett hyggelige og rolige mennesker som passet sitt
kjöpmannsskap og sine ambisjoner på en fornuftig måte. Noen særlige rike folk fantes
neppe i Larvik på denne tiden, men kanskje heller ingen virkelige fattige. En viss
forskjell på folk var det jo selvfölgelig. Det var politimesteren, sorenskriveren og
byfogden som likesom var toppen av borgerskapet. Omkring disse stod så en gruppe
av byens 3 sakförere, de 3 legene og presten, som imidlertid ikke deltok i byens
politiske eller kulturelle liv, men holdt seg til sin menighet. Om söndagen og i
begravelser gikk mannfolkene med flosshatt, mens banksjefen, Gustav Iversen, som i
sin ungdom hadde vært utenlands, brukte flosshatt også til hverdags. Det var imidlertid
to familier som hva rikdom og innflytelse angår, kom i en annen kategori enn den
alminnelige i Larvik. Det var familien Treschow på Fritzöehus og familien Knutzon på
Brunla gård i drunlanes. Kammerherre Fritz Treschow kan jeg godt huske. Han var
meget rik og en grand-seigneur. Han eiet det meste av distriktet omkring Farrisvannet
og langt opp til Slemdal. Han hadde skoger og eiendommer med husmenn både i
Hedrum, Lardal og andre steder. Treschows slott, Fritzöehus, var en severdighet med
30-40 værelser, kostbare malerisamlinger og en eventyrlig vakker park med
marmorskulpturer av Amor og Psyke og andre greske guder og gudinner.
Kammerherre Treschow hadde stor interesse for Langestrands kirke, den av Larviks to
kirker som han sognet til. Han kom hyppig til kirken, hvor han hadde sin egen stol.
han betalte blandt annet det lille kirkekor som forövrig min mor fikk istand da hun ble
organist i kirken, og i 1903 bekostet han en ganske omfattende restaurasjon av kirken
og forandring av prekestol, döpetont og altertavle. Han forærte kirken en kopi av
Leonardo da Vinci's "Nattverden", utfört av Christian Krogh. Treschow eiet en öy
utenfor Larvik hvor han oppdrettet harer og fasaner. Jeg kan godt huske at kong Oscar
II var invitert til harejakt på Malmöya så sent som i 1895. Da var det stor stas i byen
med musikk og flagging. Dagen efter jakten ble harene solgt for 20 öre stykket hos
Mikael Jörgensens enke, men jeg husker min mor mente det ville være rimelig at
harene var blitt gitt til fattigfolk gratis. Den gang var kammerherre Treschow i Persia
for å overlevere sjahen en orden fra Oscar II. Da man spurte ham efter hjemkomsten
hvordan han hadde klart seg med den bevilgning Staten hadde ydet til reisen, svarte
han at det akkurat hadde rukket til drikkepenger.
Kammerherre Knutzon til Brunla gård levet stille og rolig og drev sin gård på beste
måte som en rnönstergård.
Med hensyn til politikk så hadde jeg som barn naturligvis liten forståelse av dette. Av
samtaler mellom far og mor forsto jeg imidlertid at det var noe som het höyremenn og
6