Brev 1918 – Gudrun til Birger - Matematikk på nett

kjöpelystne om sine opplevelser på jakt og fiske. Böndene satte sine hester inn hos
handelsmann Petter Prebensen hvor de også kunne stalle opp sine hester til de ut på
eftermiddagen skulle hjemover igjen. Mange hadde nok vært en tur innom samlagets
skjenkestue i löpet av formddagen og var i temmelig opplivet stemning da de dro
tilbake til landet. Petter Prebensen var ungkar og litt av en særling. Han hadde en stor,
röd nese, og ble gjerne kalt Petter Portvin. Han drev særlig med byttehandel -
jordbruksvarer mot kaffe, salt, töyer, hesteskosöm og lignende.
I Larvik var det meget alminnelig at folk i sommertiden reiste på landet, så i
sommermånedene var byen meget stille. Man fikk væerelser hos slekt og venner ved
sjöen eller på landet mot en meget rimelig leie. Til gjengjeld hjalp byfolkene til under
höyonna, med potetopptagning, bærplukking o,s.v. Vertsfolkene installerte seg i denne
tid i primitive rom, i uthuset, bryggerhuset eller hvor det kunne skaffes plass. Ved
Larvik fantes det en rekke gamle steder langs den gamle, smalsporede vestbanen nær
Löve stasjon. Det var gode togforbindelser så de arbeidende kunne komme tidlig til
byen til sine arbeidsplasser, og tilbake i god tid om eftermiddagen for å være sammen
ned familien. Det fantes jo ikke dengang biler eller busser, og en sykkel var et nokså
sjeldent syn. Min far hadde en såkalt velociped med et stort hjul foran og et ganske lite
bak, og hans oppvisning på torvet ned denne sykkel tilkalte mange nysgjerrige. Far satt
höyt oppe i luften, syntes jeg, på et sete plasert på det store hjulet.
Jeg har det inntrykk at sommerene dengang var lengre og bedre enn de har vært i de
siste 20 år, Vi levet et sunt og morsomt liv på landet, med god anledning til badning,
båtturer og fiske både i ferskvanta og i sjöen. Det var brunstekta, fornöyde mennesker
som vendte tilbake til byen ved skolens begynnelse i midten av august.
Vår familie tilbragte sommeren på en bondegård i Nevlunghavn som ligger ca. 15 km
fra Larvik. Min far hadde gjort en avtale med en gårdbruker og hos ham fått leie en
stor stue, et kammers og kjökken. Vi reiste dit allerede för skolen var slutt. Bonden
kom med hest og höyvogn for å hente oss. Vognen ble stappet full med forskjellig
husgeråd, sengeklær etc., og så ble vi barna plasert på toppen av lasset. Vi satt der som
srnå forbrytere bak sprinklene, og jeg må tilstå at jeg syntes det var flaut når vi på
veien ut av byen mötte skolekamerater i vårt lite standsmessige kjöretöy.
Vi tilbragte sorglöse barneår i en lykkelig familie i gode, sosiale forhold. Min fars
sakförerforretning innbragte nok til å gi vår store familie en god levestandard.
Men så kom ulykken som lyn fra klar himmel. Den bragte sorg og fortvilelse i vårt
hjem og store ökonomiske vanskeligheter – far döde den 2. september 1892.
Han var en ivrig seiler og elsket båter og sjöen. Om sommeren tilbragte han meget av
sin fritid i seilbåt på fjorden og på turer til Nevlunghavn for å besöke familien. Min
mor var alt annet enn glad i disse seilturene. Hun gikk stadig i redsel når hun visste far
var på vei utover til oss. Da speidet hun fra haugen på Oddane utover sjöen for å se
efter seil, når det bar mot den tiden da hun kunne vente ham, og stor var gleden når
hun oppdaget båten.
Mis far hadde sommeren 1892 anskaffet seg en fin seilbåt som han var meget stolt av.
"Florisell" het båten. Det var en slags spissgatter med lang hekk. Den hadde kahytt
9