Brev 1918 – Gudrun til Birger - Matematikk på nett

evolusjon. Også i norsk hadde vi rektor Sommerfeldt, og han fikk oss til å synes at
også dette var et meget interessant fag. Hans undervisning har i höy grad bidratt til
mitt kjennskap til norsk og utenlandsk 1itteratur, Vi hadde hjemmeoppgave i norsk
hver fjortende dag, i tysk og engelsk en gang i uken, og i matematikk en eller to
ganger i uken. Man måtte således være flittig for å kunne følge med. Allikevel har jeg
det inntrykk at vi ikke arbeidet under så stort press som det sies at ungdommen gjör
idag.
Stort sett sto vi på god fot med våre lærere selv om de var strenge og forlangte disiplin.
Det vanket jo spanskreir fra tid til annen, men dette ble kun brukt i grovere tilfeller,
sola når noen hadde skulket skolen eller gjort særlig slemme streker. Da måtte
synderen på lærerværelset og fikk en ganske kraftig omgang med spanskröret. Inntil 6.
middelskoleklasse var vi bare gutter i klassen, men da fikk den en tilvekst av seks unge
piker fra den höyere pikeskole. Det var pene piker i lange kjoler, to med fletter og fire
med oppsatt hår. Vi likte svært godt den nye tilvekst. Det var jo nettopp på denne tid vi
begynte å interessere oss for piker. Vi bestrebet oss nå mere på å være höflige, og
tonen i klassen ble betydelig forbedret. Respekten for det svake kjönn var nok adskillig
större enn den er blant nutidens unge menn. Ville vi invitere med oss en ung pike på et
eller annet, en seiltur f. eks., måtte vi först presentere oss i hennes hjem og drikke en
kopp kaffe eller lignende med hennes foreldre. Et viktig ledd i vår oppdragelse var
danseskolen. Til Larvik kom det hvert år en dansk danselærerinne som holdt
dansekurser i byene vestover i rekkefölge. Hun het frk. Pengel - en meget pen og stilig
dane, som hadde vært danselærerinne ved Det kongelige Teater i Köbenhavn. Förste
gang jeg gikk hos henne var i 1869. Undervisningen foregikk i en större sal i
Festiviteten. Vi kunne vel være ca. 20 barn i alderen fra 5 til 8 år. Fröken Pengel
snakket pære dansk, så det var ikke alltid så lett å forstå henne. En venninne av henne
hjalp til med undervisningen, og spilte piano når vi var kommet så langt at vi kunne
danse efter musikk. Först lærte vi å gå pent, så å bukke hövisk og til slutt å engasjere
en dane til dans. Fröken Pengel var övelsesobjektet, og en efter en måtte vi avlegge
vårt beste bukk, hvorefter hun gjorde et dypt kompliment ledsaget av et kokett blikk på
kavaleren. Så ti1böd vi henne armen og scenen var avsluttet. Jeg måtte snu meg til
siden og fnise, så latterlig synes jeg det hele var. Så lærte vi polka, masurka og
reinlender og til slutt menuett, men den ble det aldrig noen greie på, den var for
vanskelig.
Da jeg var 12 år gikk jeg igjen på fröken Pengels danseskole. Undervisningen foregikk
som tidligere, men nu lærte vi to ualminnelig morsomme danser, lanciers og française.
Lanciers var særlig morsom. Det var carré med 4 par, og dansen besto av 8 forskjellige
turer efter musikk, en kommanderte, og da gjaldt det å ha en hyggelig dame og en
hyggelig carré. Når vi visste at det skulle danses Laciers på et ball, var vi tidlig ute for
å prove å sikre oss den partner vi likte best. Fraçaise var noe lignende, roen her var det
ca. 4 par på begge kortsidene og ca. 10 par å begge langsidene. Her var det også en
som kommanderte turene, og til slutt ble det dannet kjeder, og da gjaldt det å begynne
med den riktige hånden, ellers ble det surr over hele linjen.
Vi var meget interessert i sport. I middelskolen startet vi en idrettsforening, hvor vi
drev med sköytelöp, ski og fotball. Foreningen hadde 15-20 medlemmer.
Kontingenten var lav, så det ble et stort inngrep i kassabeholdningen da vi, efter lenge
å ha klart oss med en "filleball', gikk til innkjöp av en ordentlig fotball. Sköytesporten
4