Brev 1918 – Gudrun til Birger - Matematikk på nett

av Walter Tambs
Minner fra oppvekst i Larvik
Jeg, Walter Tambs, er födt i Larvik 25/1-1883. Byen het dengang forresten ikke
Larvik, men Laurvig. Navnet var ikke populært, for alle kalte byen for Larvik. Det var
derfor med tilfredshet vi hörte av rektor da vi gikk på middelskolen at byen fra nu av
skulle hete Larvik. Jeg vet ikke hvem som hadde gitt rektor tillatelse til denne
navneforandring, for det hadde ikke vært noen folkeavstemning eller diskusjon som da
Christiania skulle hete Oslo og Trondhjem, Trondheim.
Larvik var dengang en liten sjöfartsby med livlig skipsfart. Det ble utfört trelast til
Australia, Canada og New Zealand. Om våren lå stadig store tre- og firemasters
seilskip på havnen og tok inn last for fjerne land, Vi gutter fikk lov til å komme
ombord og klatre i riggen, og dette förte naturligvis til at vår higen sto til sjöen. I min
klasse på middelskolen var vi 22 gutter, og halvparten av oss dro til sjös efter
middelskoleeksænen. Larvik hadde en folkeskole og en middelskole. Folkeskolen var
6-årig, men vi som skulle gå videre, gikk 3 år i såkalte forberedelsesklasser og begynte
så på middelskolen hvor vi gikk i 6 år. Folkeskolen var gratis, mens vi i middelskolen
måtte betale en rimelig avgift.
Mine förste kunnskaper fikk jeg imidlertid i barnehagen. En eldre pensjonert lærerinne
hadde funnet på å begynne med barnehage, og mor plasserte meg og min söster der.
Fröken Tallaksen bodde i et gammelt trehus midt i byen. Vi holdt til i stort værelse ned
en diger kakkelovn som holdt det varmt og koselig for oss om vinteren. Jeg kan ennu
se rommet foran meg: Et stort trebord og en langbenk med plass til åtte på den ene
siden, mens fröken satt alene på den andre siden. Fröken Tallaksen var en elskverdig
og snild gammel dame. Det förste vi lærte var å telle til 10. Vi satt da og tellet höyt,
den ene efter den andre. Når vi hadde klart å telle til 10, fant fröken på at vi skulle telle
baklengs, og det voldte ganske store vanskeligheter. Når vi så kunne tallene så
nogenlunde, begynte hun å lære oss bokstavene. Vi hadde hver vår tavle og griffel.
Hun skrev på sin veggtavle, og vi skulle så skrive bokstavene på vår tavle. Efterpå
gikk hun rundt og inspiserte våre kunster, Vi lærte iallfall på dette året såvidt meget at
det gikk greit når vi så begynte i forberedelsesklassene på middelskolen.
Middelskolen var en stor, gammel trebygning, som hadde vært Griffenfelds hjem. I
forberedelsesklassene ble vi undervist av en lærerinne. Vi strevet med ABC, regning
og skrivning. Vi sang hver dag, og fröken fortalte eventyr - særlig når en eller annen
hadde födselsdag. Fra 1. middelskoleklasse av ble det stillet ganske store krav. Særlig
voldte tysken store vanskeligheter og meget arbeide, Vi måtte pugge uregelmessige
substantiver som die Angst, die Axt, die Bank, o.s.v. og de vanskelige preposisjonene
som snart forlangte akkusativ, snart dativ: An, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor
og zwischen. Ramsene gikk noen ganger på vers, og da var de lettere å lære. Vi måtte
også pugge en masse historie. Vi skulle f. eks. kunne kongerekkene i Norge. Sverige
og Danmark, og selvfölgelig måtte vi huske alle årstall av betydning, Til hjelp hadde
vi et lite hefte, "De viktigste begivenheter og årstall i middelalderen og den nyere tid".
Men vi gledet oss alltid til historietimene. Det var rektor Sommerfeldt som underviste
oss, og han var en mester i å gjöre historien levende for oss fordi han kombinerte det
han fortalte, med utviklingen i den tilsvarende epoke i andre land. Hvor leverede ble
ikke Hannibal og de puniske kriger, folkevandringene, korstogene og den franske
3