Digitalisert utgave - SSB

Økonomiske analyser 2/95
Økonomisk utsyn
den 1988 som, etter Finansdepartementets beregninger, har
bidratt til å dempe den innenlandske etterspørselen.
I Salderingsproposisjonen for 1995-budsjettet er statsbudsjettet
for 1995 gjort opp med et underskudd før lånetransaksjoner
på 10,9 mrd. kroner, som er 19,9 mrd. kroner lavere
enn i 1994 . Om lag halvparten av reduksjonen i budsjettunderskuddet
fra 1994 til 1995 kan føres tilbake til økte
nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten. Budsjettunderskuddet
korrigert for petroleumsinntekter er anslått til 46,6
mrd. kroner i 1995. Nedgangen i det petroleumskorrigerte
budsjettunderskuddet fra 1994 til 1995 skyldes i hovedsak:
• Vekst i skatte- og avgiftsinntektene fra fastlands-Norge
med 11,9 mrd. kroner. Oppgangen i disse inntektene har
sammenheng med at Finansdepartementet anslår veksten
i fastlandsøkonomien til å bli relativt sterk i 1995.
Økningen i merverdiavgiftssatsen fra 22 til 23 prosent
med virkning fra 1. januar 1995 er i Salderingsproposisjonen
anslått å gi økte avgiftsinntekter med 2,9 mrd.
kroner i år. økte satser for enkelte avgifter fra og med 1.
juli 1994 og 1. januar 1995 bidrar også til veksten i avgiftsinntektene.
• Overføringene fra Skattefordelingsfondet øker med 4,2
mrd. kroner mer enn overføringene fra staten til kommuneforvaltningen,
blant annet som følge av at satsen for
fellesskatten økes fra 1994 til 1995.
• Tilbakeføring av 3,8 mrd. kroner fra Statens Banksikringsfond
til statskassen.
• Statens utgifter til kjøp av varer og tjenester øker nominelt
med kun 0,9 prosent.
• Overføringene til private og utlandet reduseres med 2,0
mrd. kroner. Dette skyldes blant annet at nedgangen i arbeidsledigheten
gjennom 1994 fører til reduserte dagpengeutbetalinger
til arbeidsledige fra 1994 til 1995.
Dette motvirkes delvis av en nedgang i ekstraordinære inntekter
fra forretningsdriften på 4,8 mrd. kroner og at statens
netto renteinntekter og overføringene fra Norges Bank
samlet reduseres med 2,8 mrd. kroner fra 1993 til 1994.
I Salderingsproposisjonen er det anslått at finanspolitikken
bidrar til å redusere innenlandsk etterspørsel tilsvarende
1,25 prosent av bruttonasjonalproduktet for fastlands-Norge
fra 1994 til 1995.
Pengepolitikken og den finansielle
utviklingen
Ved at Norges Banks forpliktelse til å holde kronens verdi
innenfor en svingemargin på +/- 2,5 prosent mot ECU ble
opphevet i forbindelse med den europeiske valutauroen høsten
1992, fikk Norge formelt sett en flytende valutakurs. I
praksis har imidlertid Norges Bank fortsatt søkt å holde
valutakursen på et stabilt nivå. Denne praksisen ble formalisert
gjennom den instruksen for Norges Banks kurspolitikk
som regjeringen formulerte i forbindelse med fremleggelsen
av det reviderte nasjonalbudsjettet (RNB) i mai
1994. Den fastslår at "Norges Banks løpende utøvelse av
pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi
målt mot europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursleiet
siden kronen begynte å flyte den 10. desember 1992".
De siste årene har pengepolitikken i stadig flere land blitt
rettet mot å sikre innenlandsk prisstabilitet. Selv om det
operative målet for pengepolitikken i Norge nå er formulert
som å holde kronekursen stabil mot europeiske valutaer,
vil også en slik pengepolitikk kunne bidra til prisstabilitet.
Norge er en liten, åpen økonomi, der prisimpulsene
selv på kort sikt i stor grad henger sammen med utviklingen
i valutakursene og prisutviklingen utenlands. Dette
gjelder spesielt for konsumvarer, som i stor grad importeres
fra EU-land. En stabil valutakurs mot EU-valutaene -
der pengepolitikken først og fremst tar sikte på å holde inflasjonen
på et lavt nivå - vil dermed gi et viktig bidrag til
prisstabilitet også i Norge.
En økonomisk politikk som tar sikte på å stabilisere valutakursen
vil også kunne bidra til å sikre en vekst i lønnskostnadene
som er forenlig med lav inflasjon og stabil konkurranseevne
for industrien. Erfaringene fra første halvdel av
80-tallet, der en gjennom stadige devalueringer forsøkte å
korrigere for at kostnadsveksten i Norge var for sterk til å
opprettholde industriens konkurranseevne, var i alle fall at
en slik valutapolitikk gradvis bidro til å forsterke prisimpulsene,
dels fordi den fratok partene i arbeidslivet ansvaret
for å holde lønnsveksten nede, og dels fordi den oppmuntret
til spekulasjonsbølger fra aktørene i valutamarkedet.
Den nye instruksen for Norges Bank sier at krona skal holdes
stabil mot "europeiske valutaer", uten å presisere dette
nærmere. Tatt i betraktning den forutgående fastkurspolitikken
mot ECU, at instruksen ble avgitt i en periode der
Norge søkte om medlemsskap i EU og at regjeringen uttrykte
ønske om at Norge burde delta i EUs fremtidige valutaunion,
synes det naturlig å tolke dette som stabilitet mot
ECU. Instruksen viser videre til "kursleiet siden kronen begynte
å flyte den 10. desember 1992", men spesifiserer
hverken sentralkurs eller svingemarginer som en vil forsøke
å styre innenfor. Etter frikoblingen falt krona fra en indeksverdi
på om lag 100,4 mot ECU til en indeksverdi på
105,6, for deretter å styrke seg til om lag 103,5, og krona
har i de to etterfølgende årene holdt seg om lag innenfor
det sistnevnte området. I gjennomsnitt for 1994 var indeksen
mot ECU på 104,7, mot 104,0 i 1993, en svekkelse på
3/4 prosent. Svekkelsen i 1994 varte frem til september,
krona var da nær den svake ytterkanten av svingeområdet
nevnt ovenfor, men har deretter styrket seg helt over mot
den sterke ytterkanten. Den nye valutapolitikken innebærer
forøvrig et lavere ambisjonsnivå hva gjelder valutastabilitet
enn den fastkurs-politikken som ble fulgt frem til høsten
1992. Den norske krona har da også vist en klart mindre
stabilitet mot ECU de siste 2 1/2 årene, enn i årene før.
Etter at stabilitet mot ECU overtok som styringsmål for
norske kroner i oktober 1990, istedet for en kurv med valu-
43