Digitalisert utgave - SSB
Digitalisert utgave - SSB
Digitalisert utgave - SSB
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Økonomiske analyser 2/95<br />
Økonomisk utsyn<br />
Om konkurranseevnebegrepet<br />
Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet<br />
har gjort det mulig for Norge 6 opprettholde en langt høyere<br />
materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i<br />
en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor utenlandsk<br />
konkurranse.<br />
Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet<br />
må over en viss tid ha en rimelig balanse i utenriksokonomien.<br />
Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig<br />
redusert hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full<br />
og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.<br />
Et lands konkurranseevne kan defineres som evnen<br />
til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksokonomien,<br />
samtidig som en har høy og effektiv ressursutnyttelse og<br />
en akseptabel inntektsfordeling.<br />
Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å<br />
hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på sitt<br />
produktmarked, og med andre norske næringer på markedene<br />
for innsatsfaktorene arbeidskraft, kapital og råvarer.<br />
En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i<br />
konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen<br />
i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi<br />
med vekst og omstilling vil normalt være preget av ulik utvikling<br />
i konkurranseevnen for de enkelte næringer. Videre<br />
kan en bedring i konkurranseevnen for en næring f.eks.<br />
gjennom subsidiering av innsatsfaktorene gi en dårligere<br />
ressursutnyttelse samlet sett, og dermed svekke konkurranseevnen<br />
for landet. Det er derfor viktig 6 skille mellom konkurranseevnen<br />
for en enkelt næring og for Norge som helhet.<br />
I det følgende beskrives utviklingen i noen sentrale indikatorer<br />
som tilsammen sier noe om norsk industris evne til å<br />
konkurrere internasjonalt.<br />
Utviklingen i timelonnskostnader og produktivitet<br />
i Norge og hos handelspartnerne<br />
Timelønnskostnadene og arbeidskraftsproduktiviteten er<br />
av sentral betydning for industriens konkurranseevne. I tillegg<br />
til at de påvirker kostnadene i de konkurranseutsatte<br />
bedriftene direkte gjennom lønnskostnadene pr. produsert<br />
enhet, vil de virke indirekte via prisene på norskproduserte<br />
kapital- og innsatsvarer. Av de totale variable enhetskostnadene<br />
i norsk industri utgjør lønnskostnadene direkte og<br />
indirekte om lag halvparten. Også energikostnader og prisene<br />
på importerte kapital- og innsatsvarer veier tungt på<br />
kostnadssiden i industrien og er derfor viktige for industriens<br />
evne til å konkurrere. Sammenlikninger av elektrisitetspriser<br />
til norsk industri med tilsvarende priser hos handelspartnere,<br />
viser at norsk industri står overfor relativt lave<br />
elektrisitetspriser. Endelig spiller valutakursendringer en<br />
potensielt viktig rolle for utviklingen i industriens kostnadsmessige<br />
konkurranseevne.<br />
Helt siden midten av 1970-tallet har timelønnskostnadene<br />
for arbeidere i norsk industri ligget klart høyere enn tilsvar-<br />
Lønnskostnader pr. arbeidet time i industrien. I Nkr<br />
Norge i forhold til handelspartnere (= 100)<br />
130<br />
125<br />
120 ----<br />
115 ---<br />
110----<br />
105-<br />
100<br />
1111<br />
1978 1980 1982 1984 1986 1988 19901<br />
1992 1994<br />
Kilde: Bureau of Labour Statistics, USA, OECD og Det<br />
tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene.<br />
ende lønnskostnader hos våre handelspartnere. De siste<br />
seks årene har imidlertid disse kostnadene nærmet seg nivået<br />
hos handelspartnerne, målt i felles valuta. Spesielt ble<br />
forholdet mellom norske og utenlandske lønnskostnader<br />
for industriarbeidere sterkt redusert i 1993, noe som hadde<br />
sammenheng med reduksjonen i arbeidsgiveravgiften med<br />
2,4 prosentpoeng og depresieringen av norske kroner fra<br />
1992 til 1993. I 1994 lå timelønnskostnadene for arbeidere<br />
om lag 8 prosent høyere i Norge enn gjennomsnittsnivået<br />
hos våre handelspartnere, målt i felles valuta. Når samtidig<br />
gjennomsnittlige timelønnskostnader for høyere funksjonærer<br />
i Norge ligger lavere enn hos handelspartnerne, er<br />
det derfor trolig ikke noe stort gap mellom de samlede<br />
timelønnskostnadene i norsk industri og hos våre handelspartnere.<br />
Lønnskostnadene pr. produsert enhet vil også avhenge av<br />
arbeidskraftsproduktiviteten. Internasjonalt sammenliknbare<br />
tall for produktivitetsnivåene i ulike land er imidlertid<br />
bare tilgjengelige på endringsform. Den mest brukte konkurranseevneindikatoren<br />
for norsk industri er derfor endringen<br />
i forholdet mellom lønnskostnadene pr. produsert enhet<br />
i Norge og hos handelspartnerne, målt i felles valuta<br />
(RLPE). Definisjonsmessig bestemmes denne indikatoren<br />
av tre komponenter: Forskjellen i vekstraten for timelønnskostnadene<br />
i Norge og hos handelspartneme, forskjellen i<br />
produktivitetsvekst og valutakursutviklingen. Lønnskostnadene<br />
inkluderer både arbeider- og funksjonærlønninger.<br />
Det er grunn til å understreke at beregninger av utviklingen<br />
i RLPE er svært usikre. Spesielt er det stor usikkerhet<br />
knyttet til de foreløpige produktivitetstallene både for<br />
Norge og for handelspartnerne, men det er også knyttet betydelig<br />
usikkerhet til de foreløpige anslagene for lønnskostnadsveksten<br />
i utlandet. Tallene må derfor tolkes med varsomhet.<br />
Foreløpige anslag viser at gjennomsnittlige timelønnskostnader<br />
i norsk industri økte med 2,7 prosent fra 1993 til<br />
63