Last ned Maglios masteroppgave. - Universitetet i Stavanger

Mamma sin historie, integreringsprosessen i det norske utdanningssystemet:
Når jeg kom til Norge slo det meg at utdanningssystemet var veldig ulikt det i Chile. Her var
utdanningen gratis, barnehagen var ikke et privilegium for de få med god økonomi slik som
det var i mitt land. Barnehage var svært dyrt, derfor hadde ikke mine andre barn muligheten
til å gå i barnehagen. Det var heller ikke vanlig at barna gikk i barnehage, siden det var kun
et par år siden barnehagen ble opprettet. Å få barnehageplass for min datter Daniella var en
glede, selv om jeg måtte ha en tolk til stede følte jeg meg glad, jeg la merke til at dette var
veldig nyttig for min datter. De lærte henne å være selvstedig, kle seg, spise og ved å gå i
barnehagen ble hun sosial og fikk en utadvendt personlighet.
Hennes andre etappe var steget over til skolen, hun gledet seg og vi som foreldre også. Hun
snakket norsk og hun var integrert i samfunnet i den forstand at hun hadde norske venninner
og deltok i alle skoleaktivitetene. Jeg deltok på alle foreldremøtene, juleaktivitetene og jeg
følte meg lykkelig. Men en gang var det en norsk mor som kritiserte min norskkunnskap. Fra
den dagen av ble jeg frustrert og det endret meg. Når jeg gikk på foreldremøtene etter den
episoden snakket jeg ikke lenger og dermed endte det opp med at jeg ikke deltok like ofte som
før. Ungdomsskolen var den tøffeste perioden da vi følte oss forskjellsbehandlet av
klasseforstanderen hun hadde i disse tre årene. På foreldremøtene hadde hun lite respekt
ovenfor meg da hun snakket nedlatende om min datter. Det var min datter som gjorde alt det
galne og var uhøflig i følge lærerinnen. I bunn og grunn var det en prøvelse å gå på de
foreldremøtene. Lærerinnen pleide å si til meg at min datter kom aldri til å lykkes, at jeg ikke
skulle drømme om at hun skulle være en profesjonell kvinne. Fra den stunden av bestemte vi
oss for at vi skulle vise henne at vi kunne lykkes med våre drømmer.
Hennes tredje etappe, nå på videregående skole var bedre for oss alle. Her fant hun mer
støtte i hennes lærere og medstudenter. Jeg kunne se hun kom glad hjem og hun ønsket å
fortsette skolegangen. Alltid med vår støtte. Vi sa at hun ikke skulle bli lik sine foreldre.
Hennes fjerde etappe gjorde oss veldig lykkelig da hun fikk studieplass ved universitetet og
ble ferdig utdannet som førskolelærer. Det var en stor glede å se henne med sin tittel etter alt
strevet og at hun ønsket å fortsette fremover. Det er en fryd å se at både våre og hennes
drømmer har gått opp i oppfyllelse.
Mitt hjerte er lykkelig av å se min datter lykkes på tross av at vi møtet et veldig lukket
samfunn, i mange tilfeller intolerant ovenfor mennesker av ulik opprinnelse.
Mamma.
5