Fulltekstutgave (PDF) - Høgskolen i Vestfold

2.2.2. Å innta et barnefokus
Å være fokusert på barn skulle være en selvfølge når man arbeider i barnehage, men det er en
kjensgjerning at personalet i barnehager bruker mye tid på andre oppgaver der barna ikke er
hovedfokus. På bakgrunn av dette brukte vi tid i undervisningen til å peke på mange sider ved
arbeidet i barnehagen, og at førskolelæreren aktivt og bevisst må velge hva hun prioriterer å
bruke tid på, og om barn er en del av den prioriteringen. Verdier og normer er fundamentet for
uttrykte holdninger og synlige handlinger hos en reflektert førskolelærer.
Ninni Sandvik (1999) introduserte uttrykket det gode blikk i en artikkel hun omhandler
samspill mellom de yngste barna og personalet i barnehagen. Kvalitative gode samvær kan
karakteriseres ved noen definerte former, hevder hun. Sandvik beskriver følgende kjennetegn
ved det gode blikk slik:
• Det gode blikk innebærer å se uten fastlåste forestillinger, myter eller kategorier.
• Å se med det gode blikk innebærer å lytte; å høre med kropp og sjel for å ta imot det
som skjer. Jeg må tie stille, vente på tur, ut fra vissheten om at det ikke bare er meg
som voksen det handler om.
• Å se med det gode blikk betyr også å tolke det jeg ser, med hodet, hjertet og magen.
Forstanden skal hjelpe meg til å forstå meningen med det som utspiller seg foran
øynene mine.
I barnehagesammenheng kan man ofte høre at det er viktig å innta et barnefokus. Men hva vil
det si å ha et fokus på barn? Begrepet ”barneperspektiv” brukes synonymt med ”barnefokus”.
Rammeplan for barnehagen (1996 s.18) påla personalet å jakte på barneperspektivet når
virksomheten planlegges, uten at læreplanen definerte nærmere hva som ligger i uttrykket
”barneperspektiv”. Ifølge Pramling og Sheridan (2000) betyr det å innta et barneperspektiv ”å
forsøke å tolke og forstå hvordan barn tenker, hvorfor de forholder seg slik de gjør til
forskjellige ting i barnehagen, hvorfor det er bestemte ting de ikke vil eller gjerne vil gjøre,
hvorfor enkelte barn går bedre sammen enn andre, hvorfor noen pedagoger og noen barn får
bedre kontakt enn andre, dvs hvordan verden ser ut fra barnets eget perspektiv” (s.158). Et
argument for å komme i denne posisjonen har lenge vært å observere og forsøke å forstå hva
barn opplever og mener. Observasjon forutsetter at observatøren er i stand til å iaktta, tolke og
analysere, men observasjon er også subjektiv og fanger ikke nødvendigvis barnets
synspunkter. En annen innfallsvinkel som studiet vektla, var i stedet å bruke samtaler med
18