Hvordan virker samvirker? - Handelshøyskolen BI

9. Sammendrag og diskusjon
Formålet med denne studien har vært å belyse hvor markedsorienterte
salgsorganisasjonene i norsk landbrukssamvirke er, spesielt når det gjelder
hvordan produktutviklingen foregår. Vi pekte innledningsvis på at i Norge er
det nesten umulig å skille mellom landbrukssamvirkets funksjon og adferd
og den landbrukspolitikken som myndighetene fører. Landbrukssamvirket
har vært – og er – et viktig redskap for å gjennomføre landbrukspolitikken.
Det primære målet med landbrukspolitikken har vært å bevare en
bruksstruktur og en geografisk fordeling av produksjonen som gir bøndene
et rimelig utkomme. Forbrukernes behov for et variert og spennende tilbud
av matvarer har ikke vært ledestjernen i landbrukspolitikken. Derfor har det
heller ikke vært noen grunn til at salgssamvirkene i landbruket skulle være
spesielt markedsorienterte.
I løpet av de siste årene har offentlige myndigheter pekt på at det er behov
for en større forbrukerretting av landbruket, og det er også framhevet at
større konkurranse kan være en fordel i denne forbindelsen. Importvernet er
også lagt om, og tildels svekket. Den nye politikken innebærer en utfordring
for salgsorganisasjonene i landbrukssamvirket, og spørsmålet er hvor godt
egnet disse er til å takle de nye utfordringene. Et grunnleggende spørsmål i
denne forbindelsen er om den tradisjonelle samvirkemodellen er den beste
når det skal utvikles høyt bearbeidede produkter for ulike
markedssegmenter. Dette krever store investeringer og medfører også en høy
grad av risiko for at man ikke alltid lykkes. I kapittel 2 redegjorde vi for hva
som karakteriserer samvirket som økonomisk organisasjonsform. Den
tradisjonelle samvirkemodellen som er framherskende i Norge, er
kjennetegnet ved åpent medlemsskap med en lav kontingent, hovedsaklig
felleskapital, og ved at overskuddet utbetales i forhold til levert mengde av
råvarer. De fleste økonomer som har analysert denne modellen mener at den
er best egnet når produktene som produseres er lite bearbeidet, prisene er gitt
utenfra, samtidig som risikoen og kapitalbehovet er begrenset.
Utviklingen i andre land tyder på at den tradisjonelle samvirkemodellen i
økende grad får konkurranse av andre former for samvirke. Det er to
hovedtyper av slike ”nye” samvirkeorganisasjoner: 1) Samvirker med
eksterne investorer og 2) Medlem-investor samvirker. I begge tilfeller får
organisasjonene lettere tilgang til egenkapital for investeringsformål enn
tilfellet er i den tradisjonelle modellen. Der har det enkelte medlem ikke noe
økonomisk insentiv til å investere siden man ikke får avkastning på investert
kapital eller kan ta med seg de verdiene som er bygget opp ved en eventuell
109