Hvordan virker samvirker? - Handelshøyskolen BI

imidlertid Fulton at dette argumentet for at bøndene bør ha eierrettighetene
til foredlingsbedrifter blir svekket. Hvis en bonde bare utfører bestemte
arbeidsoperasjoner i tråd med en ”manual” som er spesifisert for den aktuelle
operasjonen, blir hans inflytelse på kvaliteten av råvaren liten og lett
kontrollerbar.
Generelt er det grunnlag for å hevde at spørsmålet om eierrettigheter er
komplisert, men at det ikke er naturgitt at de som skaffer tilveie kapital alltid
må være eierne av et foretak. Fra et effektivitetssynspunkt er det mange
faktorer som spiller inn, og disse må avveies i forhold til hverandre. De
kostnadene som er knyttet til faktorene i Tabell 2.1 er ikke statiske, hvilket
innebærer at den part som det var mest effektivt å ha som eier i en historisk
periode ikke nødvendigvis er den mest effektive eieren i en annen periode.
2.2 Salgssamvirket: En form for vertikal kvasi-integrasjon
Hittil har vi diskutert på generelt grunnlag noen faktorer som har betydning
for hvilken ”part” som bør har eierrettighetene til et foretak for å oppnå
effektivitet. I dette avsnittet skal vi diskutere hvor mange aktiviteter som et
foretak bør omfatte når vi tar utgangspunkt i verdikjeden som helhet. I den
forbindelsen er det nærliggende å trekke inn den såkalte transaksjonskostnadsteorien.
Coase (1932) stilte i en klassisk artikkel spørsmål om hvor
grensene går for hvilke aktiviteter som skal skje innenfor rammen av et
enkelt foretak, og denne artikkelen kan i ettertid sies å være starten på denne
teorien. Transaksjonskostnadene kan i en viss forstand sies å være
kostnadene ved ”å drive systemet”.
Transaksjonskostnadsteorien kan kaste lys over hvorvidt to eller flere
aktiviteter som følger etter hverandre i kjeden fra produksjon av råvarene til
det endelige konsumet, bør være eiet av det samme foretaket eller utføres av
ulike foretak. I det første tilfellet har vi vertikal integrasjon, og
transaksjonene mellom to etterfølgende aktiviteter styres av de(n) samme
eieren(e). Williamson (1979) kaller dette for hierarkisk styring. Den motsatte
ytterlighet er at transaksjonene mellom etterfølgende aktiviteter styres av et
marked. Mellom disse to ytterlighetene finnes det forskjellige mellomformer,
hvor det inngås forskjellige typer av kontrakter mellom partene slik
som ved franchising, lisensiering etc. Transaksjonskostnadsteorien sier at
den styringsformen som reduserer kostnadene ved å gjennomføre
transaksjoner mellom to aktiviteter mest, er den styringsformen som vil
overleve på sikt. Dette forutsetter imidlertid at det er konkurranse mellom
ulike styringsformer.
20