Hvordan virker samvirker? - Handelshøyskolen BI

Sannsynligvis har rollen som markedsregulator med mottaksplikt ført til at
samvirkeselskapene i Norge i ennå større grad enn andre steder er nødt til å
tilpasse seg de råvarene som produseres. Oppgaven med å regulere
totalmarkedet – hvor man på melkesektoren også har måttet overlate til
staten å innføre et kvotesystem – trekker oppmerksomheten i retning av å
balansere tilførselen av, og etterspørselen etter, mer eller mindre homogene
produkter. Dette kan medføre at det blir viet mindre oppmerksomhet til
kundenes ønsker om større variasjon i produkttilbudet; en variasjon som kan
kreve at også råvareproduksjonen differensieres. Det er for eksempel ikke
sikkert det er nok å lage ulike produkter av ”storfe”, som vel nesten alltid
betyr dyr av NRF-rasen. Kanskje ønsker forbrukerne i større grad
stykningsdeler fra andre raser, som er kjent for sin kjøttkvalitet og ikke for
sin melkeproduksjon. Det er vel tvilsomt om Norsk Kjøtt vil gå i spissen for
en slik utvikling så lenge nesten alle medlemmene med storfe satser på en
kombinasjon av melkeproduksjon og kjøttleveranser.
Løsningen på den problemstillingen vi her er inne på kan være å
videreutvikle dagens tradisjonelle samvirkemodell mer i retning av det man i
Danmark kaller ”flerstrengede” kooperativer (The Federation of Danish Cooperatives,
1999). Et flerstrenget samvirke er et samvirke som er organisert
for å produsere ulike typer av råvarer i tråd med markedets etterspørsel. I
denne forbindelsen blir det etablert egne produsentgrupper og
styringskomiteer for de ulike produktvariantene. I Danmark skiller man for
eksempel mellom griser som produseres for ulike markeder, siden det er
ulike kvaliteter som etterspørres for eksempel i England og i Tyskland. Det
viktigste er imidlertid den kontroll som det ”flerstrengede” samvirket må ha
over produksjonen av de ulike variantene. I tillegg til prisdifferensiering og
bonuser er det ikke uvanlig å inngå individuelle kontrakter med de enkelte
produsentene. Slik sett er det visse likhetstrekk mellom de ”flerstrengede”
samvirkene og den form for ”medlem-investor” samvirker som man i USA
kaller for New Generation Cooperatives. I begge tilfeller er det sentralt at
man starter med hva markedet etterspør og gir samvirket anledning til å
bestemme hva som skal produseres for å dekke denne etterspørselen.
Den nye generasjonen av samvirker i USA har også en viktig finansiell side.
Medlemmene investerer i selskapet og får dermed kjøpt leveringsrettigheter,
som siden kan selges. Andre tradisjonelle samvirker i utlandet har fått inn
eksterne investorer for å kunne ekspandere, jfr. for eksempel flere irske
meierisamvirker. I Norge synes det som om TINE Norske Meierier og
Norsk Kjøtt begge kan frigjøre kapital i dag, slik at behovet for ny
investeringskapital ikke tvinger fram organisatoriske endringer på kort sikt.
Begge disse organisasjonene er i ferd med å rasjonalisere driften og de står
ikke overfor noen vekst i etterspørselen på sine kjerneområder. De investerer
113