Untitled - Försvarets Historiska Telesamlingar,FHT

forvaltningsbedrifter og de mest typiske samarbeidspartnere for ”det nye
FFI”, når forskning skulle transformeres til sytembygging og produksjon.
Etter krigen ønsket Norge å bygge videre på en kombinasjon av nøytralitet,
nordisk forsvarssamarbeid og/eller begrensede allianser i Vest-Europa.
Det var imidlertid behov for å skaffe materiell umiddelbart til det forsvaret
man mente man trengte for å nå et slikt mål. Det lot seg ikke gjøre å
skaffe nytt materiell i noe særlig omfang. Norsk industri lå nede efter krigen.
Det var begrenset tilgang på valuta til våpenkjøp fra utlandet, ja til
kjøp fra utlandet overhode. Norge måtte nytte ekstysk utstyr og ”det man
kunne få fatt i”. Tysklandsbrigadene var en av mulighetene som ga norske
styrker tilgang til enkle våpen og nærmest ubegrenset med øvingsammunisjon
fra krigens dager, fordi dette passet inn i datidens ”internasjonale
operasjon i Europa”. Men noen store leveranser/gaver til nasjonale formål
og bruk var det ikke mulighet for. Det var knapphet på mat også på
den tiden og nasjonale kampanjer for ”selvberging”. Disse synlige manglene
i forsvaret gjorde det nok lettere å få gjennomslag for en nasjonal og
begrenset forsvarsindustri etter ”selvbergingsprinsippet”. Det var lettere
hvis denne forsvarsindustrien ikke direkte laget våpen, eller i den grad det
var nødvendig å lage våpen, så var det best å lage våpen for å ødelegge
”krigsmaskiner”. Eksport ville uansett bli underlagt strenge reguleringer.
Dette strenge synet påvirket formingen, dvs begrensningen av produksjon
av forsvarsmateriell i Norge.
Sverige valgte en nøytralitetslinje som innebar at man forsøkte å være selvberget
med de dominerende elementer av en helhetlig materiellportefølje
for forsvarsformål. Fly, stridsvogner, artilleri, fartøyer osv var oppgaver
for svensk industri. Mye av dette hadde likevel et stort internasjonalt teknisk
innhold, i hovedsak amerikansk. Norsk og svensk industri var derfor
ganske forskjellige mht systemdybde og produksjonsbredde. Men de var/
ble ganske like mht bestrebelsene på å utvikle ”mottakerkompetanse for
internasjonal teknologi” og evne til å transformere teknologien til systemer.
HFK og FMV utviklet forvaltnings- og anvendelseskompetanse for
egne forsvarsbehov over hele linjen av behov. Men dette ga seg helt ulike
utslag i hvordan Norge og Sverige utviklet produksjonsevne i industrien
og i hvilken grad eksport var en strategi for å oppnå bærekraft i egen
industri. Det blir for omfattende i denne kontekst å beskrive detaljene
i dette, men for å nevne de viktigste konkrete eksemplene i denne sammenheng:
Teknologibane knutepunkt var en satsing i Norge. Beltevog-
241