Untitled - Försvarets Historiska Telesamlingar,FHT

ter og forvaltninger. Forskerne beskrev dermed det grunnleggende operative
konsept, men dette konseptet ble overtatt, videreutviklet og verifisert
i fellesskap i multifunksjonelle team av brukere, forvaltere, forskere og
industri. I MFTene var det aktiv medvirkning og fokus på oppgaven fra
alle parter, og dette var en viktig faktor for å motvirke en ensidig teknisk
synsvinkel på kravspesifiseringen. Ja, det at alle roller møttes samtidig
var en effektiv måte å få frem helhetlige løsninger.
Sambandsvisjonen fra 1956 fikk på begynnelsen av 70-tallet en opp-
følgingsstudie for å fastlegge et sambandskonsept for fremtiden. Her
gjengis bare de konklusjoner som fikk betydning for innretning av knutepunktprosjektet.
Studien konkluderte med at man på strategisk nivå
skulle basere seg på stasjonære nett. Man anbefalte å beholde og videreutvikle
det radiolinjenett man hadde bygd opp, og det relativt begrensede
svitsjesystem man hadde implementert i 1968 (For øvrig med den
samme type avanserte telefonvekslere, AKE 129, man hadde implementert
i FTN i Sverige). Forsvaret burde selv beholde kontrollen med
et strategisk nett, men for å få bedre fleksibilitet og overlevelse foreslo
man å samordne bruken av teknikere og nett for FFSB og Telegrafverkets
nett. Dette nettet ble senere (fra 1982) FDN I. Faste installasjoner
anbefalte studien å tilknytte via lokalsentraler (senere FDN II)
driftet av forsvarsgrenene under begrepet ”stasjonært samband”. Fartøyer,
fly, radarkjeder og dess like skulle tilknytes via lukkede nett eller
radio. Brigadene var mobile og skulle settes inn fleksibelt. De måtte derfor
ha sitt eget kommunikasjonssystem og kunne tilknyttes via forberedte,
standardiserte punkter i det strategiske nettet. Man så også for
seg et forsvarets radiosystem. Studien innrettet tankesettet for et forsvarets
kommunikasjonssystem à la det man fikk med FDN (FDN I og II)
og TADKOM/Radio i brigadene.
Sambandsomgivelser som påvirket tankesett og grunnlag
Det bør også nevnes at Norge som del av Nato ble et ledd i NADGE og
”early warning” og langtrekkende samband. Det ble blant annet bygd
to satelittstasjoner, en forward scatter stasjon og Novik-senderen. FFSB
fikk driftsansvaret for disse. Norge var et langt land, og det var viktig å
finne reserve kommunikasjonsformer med lang rekkevidde og tilstrekkelig
kapasitet til å dekke sambandsbehov, når det bakkebaserte nettet av
2