Untitled - Försvarets Historiska Telesamlingar,FHT

plassene, samvirkemulighetene og beskyttelse ikke lå til rette for en troverdig
ledelse av felthæren. Det var ikke lenger nok å bytte materiell ”en
mot en”. Man innså, 1975 til 1980, at det nå var nødvendig å gi kravprosessen
et mer tidsriktig preg mht nye sambands- og ledelsessystemer.
Man formaliserte ”transparentene Oberst Jørgensen hadde laget om prosjektledelse”,
og samsnakket med FMV om TTØKer og TOØMer og ga
de GIHs underskrift. Det var i 1978 at GIH bestemte at materiellanskaffelser
skulle ha basis i TTØK/TOØMer. Det sies, sikkert sagt av onde
tunger, at trioen Huse/Thunshelle/Kristoffersen i HFK i 1978 skrev et
strukturutkast til et rammeverk for TTØK i løpet av noen timer på en
ettermiddag. Det ble brukt i årevis som hærens rammeverk helt til alt ble
erstattet av PRINSIX i 1989.
Brigadenivå.
Tradisjonelt opererte brigaden med kommandonett 1 (VHF) og kommandonett
2 (HF) for manøver- og støtteavdelingene, og ett kommandonett 3
(HF) for forsyningsavdelingene. Alle nettene endte opp i BRIGKO og ble
ledet derfra. Styrken med denne ordning var at alle avdelinger var på nett
samtidig, og kunne følge med på hva som til enhver tid skjer og bli samtidig
og likt oppdatert. Den største ulempe er at nettet, slik det blir organisert
med felles frekvens, har svært liten kapasitet. Det kan dessuten lett
avlyttes av en motstander.
På telefon/linjesiden hadde brigaden en meget begrenset kapasitet med en
kombinasjon av meget tungt og lite mobilt radiolinjeutstyr og felt-kabel.
Hovedsakelig med mulighet for kommunikasjon til to infanteribataljoner
som opererer fremme, og til et knutepunkt i det bakre området av
brigaden. Men så snart bataljonene opererte med forflytning hadde brigaden
vanskeligheter med å følge opp med linjesamband. Kontinuerlig
kommunikasjon over linje var ikke mulig. Særlig sambandsdekningen til
forsynings- og støtteavdelingene i brigadens bakre områder var begrenset
og uten mulighet for mobil oppfølging. Dersom mulig søkte man også å
knytte opp forsyningsavdelingene med Telenors faste linjenett. Men stort
sett var man henvist til radio, som i de fleste tilfeller hadde for liten rekkevidde
relatert det operative operasjonsmønsteret.
Det var et klart behov for et adekvat internt sambandssystem i brigadene
og økt kapasitet, lettere utstyr, større mobilitet, mer datakapasitet og
60