Untitled - Försvarets Historiska Telesamlingar,FHT

internasjonale trender. Det logiske bildet for tankesettet var omtrent som
følgende:
A v d
A v d
CNR
m
U
x
m
U
x
A v d
CNR
A v d
DFV 1
m
U
x
DFV 2
SMCS
m
U
x
m
U
x
A v d
CNR
M RR
DFV 3
DFV 4 DFV 5 DFV 6
A v d
Logisk bilde av et områdesambandssystem
m
U
x
m
U m
x U
x
Systemet består av et nettverk av noder (DFV 1 til 6). Man søkte å gi dem
2 til 3 forbindelser til andre noder i nettverket, men under taktiske forhold
måtte man jo regne med at noen noder hadde bare en forbindelse og
noen ingen forbindelse i det hele tatt (DFV 3). Dette kalles en autonom
node. Forbindelsene kaltes ”linker”. Brukerne, her kalt ”avd”, ble koblet
til MUX via enkeltkanaler med sine terminaler. Hele nettverket, abonnenttilgang
osv ble styrt fra en systemkontroll (SMCS – System management
and control). SMCS kunne inneholde driftsfunksjoner og sikkerhetsfunksjoner
f eks kryptoadm. Alle MUXer og DFV hadde en innebygget
liten ”SMCS-funksjon”, kalt FK eller fasilitetskontroll, for å kommunisere
med SMCS eller for å kunne opptre som autonome noder. Områdesystemet
var forutsatt å ha radioløsninger av typen CNR og evt avanserte
dataradioer, her illustrert ved MRR.
Teknologien i 80-årene var ennå så stor, ”varmeproduserende” og hadde
så liten kapasitet, at man tenkte i separate funksjonsbokser og ikke i programvarefunksjoner.
MUX og DFV ble f eks implementert som distribuerte
enheter. Det ble antatt at DFV og MUX ville ha et volum og en vekt
som tilsa at nodene ble semimobile systemer med de kapasitetskrav man
så for seg. Men som nevnt andre steder, hæren ønsket seg et system basert
A v d
A v d
1