Untitled - Försvarets Historiska Telesamlingar,FHT

på radio og full mobilitet. SMCS, som er en datamaskin med et spesialprogram,
kunne f eks håndtere opptil 10 DFVer med MUXer i prøvesystemet.
Man håpet at teknologien var der i 1980. I 1978 var den ikke der!
Linkene kunne implementeres med radiolinje, optisk fiber, laser eller vanlig
feltkabel. Alle muligheter ble demonstrert i løpet av prøveperioden,
men i hovedsak var tankesettet for transmisjon knyttet til UHF, SHF og
feltkabel.
Teknologien i 1980 syntes å få en rivende utvikling fremover iht Moore`s
lov. Det var en stor utfordring å koble den utviklingen til den systemutvikling
man ønsket i TADKOM/MRR. Hvilken kapasitet, integrasjonsgrad,
vekt/volum, funksjonalitet kunne implementeres ”når” på en kosteffektiv
måte? Utviklingen av prøvesystemet viste ikke bare at industrien hadde
problemer med å implementere hardware iht militære krav (For ordens
skyld vil jeg innrømme at EB/STK gikk mye lenger i robust militær konstruksjon
enn det som var forutsatt i avtalen for prøvesystemet. Men det
var jo dumt for leverandører å forberede seg på å selge laboratoriemodeller
på eksport). Selve brikketeknologien var ikke helt stabil den heller, og
det kom nye generasjoner brikker stadig vekk. Brikkene ble mindre, kapasiteten
ble større, standardspenningskrav endret seg osv. Brikketeknologi
brukt under laboratorieutviklingen eksisterte ofte ikke lenger når produksjon
skulle starte. Det mest outrerte jeg husker var fra utviklingen for
TADKOM fase 1, da standarden for spenning endret seg tre ganger i løpet
av ett par år. Oppgaven var ikke bare å konstruere materiell, man måtte
forholde seg til hele samfunnets og teknologiens paradigmeskifter. Dette
var en logistikers mareritt. Ikke bare det, det førte til at bedriftene opprettet
egne stillinger for å manage hvilke kretsleverandører utviklingsingeniørene
fikk bruke. Innovative ingeniører blir som regel sure for slikt!
Jeg må likevel konkludere med at man fant metodikker som forutså utviklingen
og logistikken innenfor ”ett par års-perspektiver”. ”Livet” finner
alltid en løsning, som det sies!
Programvare var litt spesielt. Evnen til å håndtere SW var mer avhengig
av menneskelige egenskaper for å oppnå systemmessige store kompleksiteter
enn av teknologi. Slike egenskaper, og menneskelig forståelse, endrer
seg ikke like fort som teknologi, og egenskapene endrer seg mot sterk
menneskelig motstand. Man hadde likevel lyktes å konstruere demonstratorer
og levert bl.a til NRK med maskinspråkprogrammering. ”Det
2