Målarbeid i det miljøterapeutisk arbeidet

miljø.
106
Brukardeltaking
Brukardeltaking, innflyting, styrking og brukarstyring er sentrale og
mangetydig omgrep i den helsepolitiske debatten. Erfaringar tyder på at
vilje er tilstades, men at praktisk handling heng etter omgrepa. Hovudfunna
i undersøkjinga syner, etter mi meining den vanskelege utfordringa
profesjonelle står ovanfor i møtet med brukarane av tenestane. I Stortingsmelding
25 (1996 – 97) legg ein til grunn at brukarane sjølve og deira
føresette skal vera aktive deltakarar i behandlingsprosessen, og at dette i
seg kan vera med å sikra kvaliteten på tenestane. I praksis syner det seg
likevel vanskeleg å sikra brukardeltaking. Grunnane kan vera mange. Her
er nok å nemna tradisjonar, manglande praksisar, menneskesyn, utdatert
teoretisk kunnskap, den tradisjonelle delinga i ekspert og pasientrolla,
svake brukargrupper med meir. Brukarane står ikkje sjeldan att som dei
behandla og dei profesjonelle som ekspertane og vitarane. Brukarar si
sjølvtru og tru på eigne ressursar i forandringsarbeidet vert ikkje styrka i
slike samanhengar. Innanfor feltet står ein, etter mi meining, ovanfor
mange og interessante utfordringar som vil heva kvaliteten i det barne og
ungdomspsykiatriske arbeidet om ein er villeg til å endra og utvikla
rådande praksisar.
Utvikling av institusjonsbasert miljøterapi
Sjølv meiner eg at dette står i nær samanheng mellom anna med å utvikla
miljøterapi frå ein samtaleorientert metode i institusjonen, der den profesjonelle
er forvaltar av kunnskap og dugleikar, til i høgare grad å arbeida
med klientar i deira eigne miljø på deira eigne føresetnader. Konsekvensar
vil mellom anna vera å informera betre, gjera kontraktarbeidet betre,
arbeida meir der brukarane sjølve (barn/ unge og deira føresette) er og
dermed arbeida meir med til dømes opplæring og rettleiing av nærpersonar
der utfordringane og moglegheitene for varig endring er størst.