Målarbeid i det miljøterapeutisk arbeidet

31
Locke & Latham (1990) peikar på at spesifikke mål har "større effekt" i
endringsprosessar enn globale - "gjer ditt beste” mål. Det er vidare hevda
at mål i tillegg til å vera spesifikke må vera utfordrande for personane dei
gjeld, og at kombinasjonen av spesifikke og utfordrande mål synest å ha
størst effekt i høve til måloppnåing (sjå mellom anna Wright 1990; Klein,
Whitener & Ilgen 1990; Campell 1991; Johnson & Kanfer 1992 ).
Andre vanlege vanskar og utfordringar knytta til mål og arbeidet med å
”skalera” dei innan behandlingsarbeidet er av Smith (1994) hevda å vera
bruk av sjargong og teknisk (fag) språk i formulering av dei. Overlappande
mål (dei er for like og vert vurdert saman med andre mål) og uklåre mål
(vaghet) utgjer og til vanleg ei stor utfordring i den kliniske kvardagen
(ibid. s. 10).
Som mellomliggande variablar synest forplikting til mål og deltakarstyring
i målprosessen å vera viktige for måloppnåing (Locke & Latham 1991, s.
131; Tubbs 1993 s. 86).
Cardillo (1994) skildrar med bakgrunn i behandlingsarbeid ulemper og
fordelar med at personen måla gjeld for, formulerar dei sjølve eller ikkje.
Forfattaren hevdar mellom anna at tilstanden personen er i og kva for
vanskar som er knytta til situasjonen (til dømes rusavhengighet, forvirring
og desorientering) bestemmer om personen kan setta mål sjølv eller ikkje.
Å forhandla seg fram til mål (forhandling mellom brukar og hjelpar) er
hevda å vera utfordrande og tidvis vanskeleg, men den beste
framgangsmåten for å sikra forplikting og deltaking i målprosessen.
Suksesskriteriet for arbeidet med slike mål er at klienten er aktiv
deltakande i høve til målarbeidet og måla og samstundes har klårt for seg
og er samd med utbyttet måla skildrar (ibid. s. 41).
Locke & Latham (1990, s.213) drøftar og menneske sin måte å tenka og
løysa problem på. Tilhøvet mellom den «personlege dimensjonen» og
«måldimensjonen» er oppsumert som kritisk i høve til måloppnåing (op.cit