Målarbeid i det miljøterapeutisk arbeidet

107
Største hindringane finn ein kan hende i motstanden mot å utvikla miljøterapi
til eit empirisk basert virke. I røynda er det kanskje slik at det og er
lettare å snakke og skrive om dokumentasjon av praksis enn å organisera
og gjennomføra det. Det kan henda seg at tidene er i ferd med å skifta.
Systematisering, dokumentasjon og offentleggjering kan aldri erstattast av
utøvarane sin sjølvrefleksjon kring eigen praksis i relativt lukka fagrom.
Om dette er ein tendens, står ein i fare for å gjera den personlege dimensjonen,
med eigne erfaringar og relativt privat kunnskap til det største
grunnlaget for utvikling av det miljøterapeutiske arbeidsfeltet.
Konsekvensane kan vera at det miljøterapeutiske virket vert drege vekk frå
det offentlege rom og den naudsynte innsikten og diskusjonen feltet er
avhengig av for å verta utvikla. Integrasjon mellom den kliniske verda og
forskningsverda er avgjerande for å gjera det barne og ungdomspsykiatriske
institusjonsfeltet meir rusta til å møta utfordringane ein står framføre
(sjå Rønning 1997). Noko som i seg bør føra til at vidareutdanning innan
både vitskaplege og kliniske områder i høgre grad vert satsingsområder for
dei som dagleg arbeider med brukarane innan feltet.
Praktiske konsekvensar
Målarbeid er ein av dei mest sentrale faktorane i gjennomføring og
administrasjon av behandlingsprosessen. Argumentet er at slik mål vert
utforma, er dei i seg ein god indikator på om behandlingsprosessen er
forsvarleg eller ikkje.
Ut frå dei data som ligg føre og med bakgrunn i eigen erfaring er det i
høgste grad råd å utvikla målarbeidet i institusjonen. Opplæring, vegleiing,
åpne drøftingar av målinnhald, prosedyrar for avstemming av mål med
nærpersonar, rutinar for å sikra brukarmedverknad og deltaking og til
dømes endra prossedyrar for utgreiing kan vera farbare område å utvikla.