Organised Crime & Crime Prevention - what works? - Scandinavian ...

NSfK’s 40. forskerseminar, Espoo, Finland 1998
slåsskamper viser ungdommene styrke. Først og fremst dreier det seg om å stå samlet som
gjeng og slåss mot andre. Mye av gjengens liv sentrerer mot dette. Men gjennom slåssing
befestes også posisjoner innad i gjengen. De sterkeste har gjerne en høyere posisjon. Et
“godt” rykte har en som tør å slåss, som ikke er redd for hverken å gi eller få juling. Når
ungdommen snakker om å være “gæærn” henviser det til at man er tøff, ikke redd for noe og
istand til å tøye grensene; gå utover normer og regler i samfunnet forøvrig. Flere av guttene
ga i første omgang uttrykk for at de ikke fryktet noe som helst. Det viktigste er å ikke vise at
man er redd. Det går an å være det, men det er noe de ikke engang viser overfor de nærmeste
kameratene. Et godt rykte er å være usårbar. Redselen må de skjule godt. En forteller:
“Jeg er ikke redd for noe, det er bare sånn jeg er. Jeg er ikke sånn at hvis noen sier til meg at
sånn og sånn kan jeg ikke gjøre, så gjør jeg ikke det. Jeg lar ingen bestemme over meg. Jeg
hører ikke på de som prøver å skremme meg. Det er noen som er sånn ikke sant, som blir født
sånn, som er oppvokst sånn, som ikke hører på de andre hvis de prøver å skremme deg. Det er
noen som bare går mot de som er svakere enn dem. De gjengene som går mot de som er
svakere enn dem, dem går ikke mot de som er like store eller like for dem, de er feiginger og
de ser på de små som drittunger. For eksempel jeg, ikke sant, når jeg går mot en stor, da er jeg
liksom redd inni meg, men jeg viser det ikke, for jeg tør å gjøre det.”
Å slåss er å vise at de duger til noe. De viser at de er sterke, og at de mener alvor når de sier;
“ikke kødd med oss, for da får du deg en på tryne”. Og det er noe de kan, noe de behersker,
både det å vise at det ligger alvor bak ordene, og det å snakke sammen gjennom å slåss. De
synes det er på sin plass å vise sinne; vise at de ikke tar imot spydigheter eller forsøk på
nedverdigelser. Det handler om å være i et fellesskap, hvor ungdommene snakker samme
språk. Guttene i gjengen har innbyrdes forståelse av hva som betyr noe. En sier:
“Det å være i gjeng er at vi hjelper hverandre, ikke sant,. Skjønner? Når du er alene, hvis du
har noen problemer med andre ungdommer, hvis noen av de andre gutta kommer og banker
deg greier du ikke å slåss alene, en mot fem går ikke, ikke sant.”
Slåssing er en form for utfoldelse. Hvor grensene er utydelige, men alle vet at de er der.
Guttene viser fram sin maskulinitet, sitt “macho”. De slåss for moro skyld, og de slåss på død
og liv. De slåss for å opprettholde sitt rykte om at de er tøffe og “farlige”. Slåssinga brukes
som fritidssyssel for å kompensere for kjedsomhet. Og som underholdning med fart og
spenning. Slåssinga har en mening, den gir ungdommene en følelse av “å være noe”, en skal
ikke kødde med dem, de vil ikke la seg “tråkke på”, og gjennom det får de en identitet.
Slåssinga kan i seg selv sees som en egenverdi. Den betyr noe for ungdommene, som ikke er
knyttet til de andre lovbruddene de begår. Det er en egen dynamikk i slåsskampene. Som er
uavhengig av om det er ulovlig eller lovlig, akseptert eller uakseptert. De eksisterer i
ungdommenes liv som noe normbundet. Første og viktigste bud er “Å stille opp for vennene”,
- som betyr: å være med på slåsskamp når det trengs. Ungdommene bruker slåssing som
bekreftelser på hverandre:
“Jeg stiller alltid opp for vennene mine. Det er den viktigste regelen kan du si. Og om jeg
ringer fordi jeg har kommet i bråk, og jeg har stilt opp for de tidligere, så kommer de om jeg
trenger det.”
Kampene varer over tid, og går i bølger fram og tilbake:
150