Organised Crime & Crime Prevention - what works? - Scandinavian ...

NSfK’s 40. forskerseminar, Espoo, Finland 1998
ressurssene. De skulle i så måte ha fulgt en fast distribusjonspolitikk på dette helt siden 1947.
Prisrådet vurderte det imidlertid slik at denne nektelsen både skadet konkurransen i markedet
for skismøring og var urimelig for den klagende grossisten, og foretok inngrep. Swix ble
dermed i praksis pålagt å levere skismøring til grossisten for bensinstasjoner.
Det er først og fremst på to måter at næringsdrivendes interesser kan komme i konflikt med
“almene” interesser (hensyn). For det første kan en bedrift ønske å profilere seg på en bestemt
måte, gjerne som noe eksklusivt, og dermed forsøke å unngå at produktet assosieres med noe
“billig”, feks forretninger kjent for lave priser. Kanskje ønsker man i denne forretningen ikke
at produktet skal være billig, nettopp av samme grunner. Det kan også tenkes ressursmessige
hensyn: I noen tilfeller er transport så kostbart at det å levere til mange vil fordyre distribusjonskostnadene
i urimelig grad. I andre tilfeller kan man ønske å belønne avtagere som
markedsfører produktet. Ofte finner man situasjoner der en bedrift (butikk) står for markedsføringen
av et produkt, mens andre bedrifter ikke tar del i disse kostnadene, men likevel
høster fortjeneste ved å ha produktet i sitt sortiment. Felles for disse tilfellene er at
incitamentet til nektelsen kommer fra leverandøren. Så lenge leverandøren kan godtgjøre at
utvelgelsen av videreforhandlere foretas etter “objektive kriterier” på konsekvent vis, blir
dette akseptert av Konkurransetilsynet, slik det også ble av Prisrådet.
For det andre kan nektelsen skyldes at leverandøren eller klagerens rivaler prøver å eliminere
priskonkurransen. I mange tilfeller er det den nektedes konkurrenter som legger press på
leverandøren for at vedkommende ikke skal levere til klageren. De kan med trusler om å
skifte leverandør presse leverandøren til å nekte å forhandle med den som klager. Grunnen til
å presse leverandøren på dette punktet kan være at klagerens konkurrenter er fornøyd med
inntjeningen i markedet, og ser profitten truet av klagerens lave priser. Denne typer grunner
til å nekte forretningsforbindelse er grunnleggende sett av horisontal karakter, og det finnes
flere eksempler på at leverandører er interessert i å få vedtak mot seg, for derigjennom å få et
“alibi” for å stå i mot presset fra klagerens konkurrenter. Men dette er langtfra alltid tilfelle. I
mange tilfeller ser det ut til at såvel leverandøren som vedkommendes faste forhandlere
motarbeider “effektiv konkurranse” i markedene, slik tilfelle etter all sannsynlighet var i
markedet for skismøring.
I tillegg til den sakstypen som ble presentert i det foregående, finner man eksempler på helt
andre nektelser. Det kan være saker der klageren er forbruker (konflikten vil da ikke være
mellom næringsdrivende), klager på offentlige reguleringer (som distriktspolitiske hensyn
eller beskyttelse av spesielle markeder slik som bokmarkedet), klager innen markeder der
andre myndigheter gir konsesjoner (eksempelvis media) eller at nektelsen dreier seg om så
små beløp at myndighetene ikke finner å bruke tid på dem. Videre finnes det saker der
klageren oppfører seg kverulantisk etter hverdagslige kriterier, der nektelse skyldes
personlige motsetningsforhold, tilfeller der en leverandør har sett seg lei på manglene betaling
fra klagerens side og nekter videre forbindelse, eller rett og slett oppsigelse/ingen fornyelse av
kontrakt.
Leveringsnektelser kan innklages til konkurransetilsynet og behandles etter
konkurranselovens §3-10. Dette lovverket er imidlertid ganske nytt. Fra 1954 til 1994 gjaldt
en annen lov, den såkalte “prisloven”. Også her fantes en hjemmel for å gripe inn overfor
forretningsnektelser (§23). Det rettslige grunnlaget er ikke helt likt i de to lovverkene, og
dette kompliserer mitt prosjekt her i dag. Jeg har foretatt en liten studie av saker behandlet
etter inngrepsparagrafene i to lovene, men for å gjøre dette skikkelig, måtte jeg presentert det
rettslige grunnlaget. Det er det ikke plass til. Her skal jeg nøye meg med å slå fast at denne
78