Organised Crime & Crime Prevention - what works? - Scandinavian ...

NSfK’s 40. forskerseminar, Espoo, Finland 1998
- Kontrollens kostnader og inntekter. Det vil si hvilke hinder skaper ulike kontrollformer i
markedet, er det noe å tjene på økt regulering av verdipapirmarkedet eller er det utelukkende
utgifter forbundet med kontrollen?1
- Kan utviklingen innen kontrollen av dette markedet best beskrives som deregulering eller er
det snakk om re- eller omregulering? En kan i enkelte næringer se at deler av reguleringen
som setter rammer for driften fjernes, mens det ytre kontrollapparatet samtidig styrkes.
Det vil være essensielt å besvare disse spørsmål for å belyse hvordan kriminalitet innen
næringen bedre kan reguleres.
Den strukturelle rammen. Utviklingen innen verdipapirmarkedet de seneste tiår
Det har blitt spesielt viktig å kontrollere verdipapirmarkedet etter omsetningen innen
markedet skjøt i været fra midten av 1980- tallet2. Før 1983 - 84 var kjøp og salg av aksjer og
verdipapirer noe som gjaldt en snever elite. Det var på mange måter innsiderenes marked.
Markedet fikk et nytt preg etter flere nye aktører kom inn (Clarke 1986). “Folk flest” ble
oppfordret til å sette penger i ulike fonds og det ble vanlig at ulike “kasser” (pensjonskasser
og lignende) handlet på Børsen. På denne måten ble markedet demokratisert. Dermed kom det
inn eiere som hadde et langt mer indirekte forhold til bedriftene de investerte i. De var ikke
direkte interessert i bedriften, men kun i utbyttet av papiret. Derved økte betydningen av
tilliten til verdipapirmarkedet og meglerne. Dette medførte en bevegelse fra mer uformelle
former for kontroll, selvkontroll og i retning av formalisering (Moran 1984). Det kom flere
nye lover fra midten av 80- tallet eksempelvis Lov om verdipapirhandel og Lov om
verdipapirsentralen 1985 og reguleringen av innsidehandel fra 1988.
Mye av hva som skjedde i Norge har likhetstrekk med utviklingen i andre vestlige land.
Den norske økonomi per 1997 er en del av den internasjonale økonomi. Kontrollen av
omsetningen av verdipapirer i Norge kan derfor ikke studeres alene, den må settes i en
internasjonal ramme og sammenlignes med utenlandske erfaringer. En ny hverdag i næringen
medfører at gamle måter å kontrollere næringen foreldes og at nye presser seg frem.
Metode / “cases”
Tilgangen på data er alltid et problem når lukkede verdener skal studeres. Verdipapir- og
finansmarkedet har mange ekskluderende trekk og var inntil nylig preget av å være
innsidernes marked. Likevel finnes det metoder som kan benyttes, en mulighet er studier av
foreliggende materiale omkring velpubliserte saker.
“Ofte er det slik at kritisk journalistikk får sakene frem i lyset og fungerer som pådriver for
kontrollmyndighetenes arbeide. Fra nyere tid i Norge er Hårek saken (Larsson 1997 a),
1 Da VPS (lov om verdipapirsentralen) ble diskutert i stortinget kom det en rekke kritiske invendinger om
kostnadene ved registreringen i forhold til de fordeler en vant med å innføre den. Man antok registreringen ville
skape unødige hinder i verdipapirmarkedet og at det ville medføre stort ekstra-arbeide. Det viste seg at vinsten
ved denne formen for kontroll overgikk kostnadene.
2‘De senere år har vi hatt en eventyrlig utvikling når det gjelder omsetningen av aksjer og obligasjoner. I mange
år lå meglernes totalomsetning av aksjer på noen hundre millioner i året, men de siste par årene har omsetningen
rett og slett eksplodert. I 1983 var omsetningen på 7 milliarder kr, og i tillegg ble det foretatt kapitalutvidelser i
børsnoterte selskaper for 2.7 milliarder kr. I 1984 ble denne fantastiske omsetningsrekorden slått ganske
ettertrykkelig, og omsetningen ble økt til nesten 20 milliarder kr, og kapitalutvidelsen passerte 6,5 milliarder kr.'
(Debatt Odelstinget Em. 30 mai - Lov om verdipapirsentral s. 992, 1985). Disse tall er ‘peanuts’ mot dagens
omsetning av verdipapirer. Omsetningen av aksjer og grundfondsbevis på Oslo Børs passerte i 1993 terskelen på
120 milliarder (NOU 1996: 2)
86