Organised Crime & Crime Prevention - what works? - Scandinavian ...

NSfK’s 40. forskerseminar, Espoo, Finland 1998
helt annet (som tilfeldigvis medfører forretningsnektelse, som mislighold av kontrakter).
Mange av sakene hadde rett og slett ikke noe å gjøre i Prisrådet eller Konkurransetilsynet.
Dette gjaldt særlig de “nye” sakene (12 av bagatellsakene er nye, mens 9 er fra det eldre
materialet).
En grunn til den lave andelen inngrep er rett og slett karakteren til de sakene som kommer
inn. Mange av sakene Konkurransetilsynet behandler er således slike som kunne vært
avskåret i telefonen, dersom klager hadde ringt før klage ble sendt, eller forstått rekkevidden
av det som fremgår av retningslinjene de fikk tilsendt. (Det er typisk at “bagatellklagene” ikke
føres av jurister men lekfolk.) Når Konkurransetilsynet får så mange som opptil 400
henvendelser i året, er det bare rimelig at noen av disse passerer det filteret som telefonen
muliggjør.
På dette grunnlaget kunne man stille det omvendte spørsmål, om hvorfor så mange saker som
15-20 ble behandlet av Konkurransetilsynet og Prisrådet, og hvorfor så mange som det gjorde
medførte inngrep. Konkurransetilsynet og Prisrådet kan de seneste ti år betraktes som en
oppsamlingspost for mindre fornøyde næringsdrivende, som i større eller mindre grad, og mer
eller mindre tilfeldig er blitt utsatt for nektelse av forretningsforbindelse.
Men fortsatt står 18 saker igjen definert som “genuine” forretningsnektelser. Det er tross alt
nesten halvparten av sakene. Hvorfor er det heller ikke her særlig utbredt å foreta inngrep?
Monopolistisk konkurranse.
Svaret kan ligge i forekomsten av markedsformen “monopolistisk konkurranse”, men denne
sammenhengen er basert på mer spekulative sammenhenger enn det foregående. Selve
begrepet “monopolistisk konkurranse” kan høres ut som en selvmotsigelse, konkurranse og
monopol blir i økonomien betraktet som ytterpunkter og motsatser i spekteret av
markedsformer. Men navnet skjemmer visst ingen, og når man snakker om monopolistisk
konkurranse siktes det oftest til det vi kan kalle “merkevarekonkurranse”. I denne formen for
konkurranse om forbrukernes kjøpevillighet, er fokus flyttet fra pris til egenskaper ved varen
og/eller bilder av egenskaper ved varen, selv om pris ikke blir helt eliminert som
konkurranseparameter. I noen markeder er varene helt homogene, som økonomene sier. Dette
er en av forutsetningene i “frikonkurransemodellen”. Mel og sukker består av de samme
kjemiske sammensetningene uansett hvilket firma som produserer det. Det motsatte er
heterogene markeder, hvor varene ikke direkte kan erstatte hverandre. Enten besitter de
forskjellige kvaliteter, som feks møbler. Men her er det en glidende overgang til mer eller
mindre fiktive forskjeller produkter i mellom. Mer og mer vanlig er det at varene fremstilles
som mer differensierte enn de i virkeligheten er. Vi kjenner de mest påfallende eksemplene
alle sammen, for dette er de som møter oss på TV-skjermen i reklamepausene, fra
superboards og alle de rom som reklamen etterhvert har invadert, inkludert private
telefonsamtaler. Biler, damebind, bensin, leskedrikk, sjokolade, klær, - eksemplene på
merkefokusert konkurranse kunne mangfoldiggjøres.
Den økte betydningen av denne markedsformen kan illustreres med veksten i
reklamebransjen. Fra 1979 til 1992 økte bruttoproduksjonsverdien nesten fem ganger, fra 1,7
til nesten 8 milliarder kroner, antallet bedrifter økte 1½ gang, fra 500 til 1300 (Historisk
Statistikk 1994, tabell 21.6). Denne veksten henger både sammen med at antallet arenaer
reklamen utspiller seg på har økt, slik at det å markedsføre en vare med reklame er blitt
dyrere, og at reklame har blitt en viktigere del av konkurransen. Tallene skal derfor ikke
82