Organised Crime & Crime Prevention - what works? - Scandinavian ...

NSfK’s 40. forskerseminar, Espoo, Finland 1998
“trukne” saker, saker som aldri kom så langt som til Prisrådbehandling. Jeg har tatt med noen
slike saker også. Etter innføringen av konkurranseloven forsvant ordningen med
Prisrådsbehandling. Sakene behandles nå av saksbehandlere i den såkalte
“markedsavdelingen” på Konkurransetilsynet, og avgjøres rent administrativt av ledelsen i
markedsavdelingen sammen med ledelsen av Konkurransetilsynet. Dermed blir forskjellen
mellom saker som ble behandlet av Prisrådet samt de som ble henlagt/trukket, og saker som
får endelig vedtak i dag, ikke så stor.
Av de gamle sakene var det 16 som ble behandlet av Prisrådet. Disse ble trukket tilfeldig etter
saksnummer utfra de tre nevnte årgangene. De 16 sakene ble supplert med 7 saker som ikke
“nådde fram” til Prisrådet, saker som ble trukket eller henlagt. At de ble henlagt innebærer på
ingen måte at de ble uinteressante. Til sammen består det “gamle” materialet av 23 saker. Det
nye materialet består av 16 saker. Disse er trukket ut på samme måte som i det gamle materialet,
og utgjør tilsvarende omtrent en tredjedel av den samlede saksmengden i perioden.
Materialet gir ingen mulighet til å forklare utviklingen i hele perioden. En forklaring på
nedgangen måtte ta høyde for hvorvidt sakene var sammenlignbare gjennom hele perioden.
Det er feks ikke sikkert, som det antydes over, at inngrepsandelen gjenspeiler en slags
holdning til å gripe inn. Det kan like gjerne være uttrykk for at sakenes karakter har endret
seg. Dessuten kan det være misvisende å bare fokusere på klager som fører til inngrep. Mange
saker løser seg underveis i saksbehandlingen. Enkelte av de trukne saken fra Prisråd-tiden blir
forlikt underveis. Det samme finner vi i dag, og det virker som en rimelig antagelse at
innslaget av slike saker har vært jevnt helt siden 1954.
Bagatellsakene.
Det som etterhvert ble åpenbart, var at de fleste saker aldri ble formulert skriftlig, og aldri
fikk noe saksnummer. De aller aller fleste henvendelser kommer pr telefon. Kontorsjefene,
som tar seg av slike henvendelser, redegjør da rutinemessig for reglementet og antyder hva
som skal til for å få medhold, tar i mot adresse og sender et eksemplar av retningslinjer for
behandling av klager. Det viste seg at Konkurransetilsynet mottok 1-2 slike henvendelser
hver dag! Det gir, hvis vi beregner 250 arbeidsdager i året, 350-400 hundre henvendelser
årlig. Minst.
Dette er tall som rimer bedre med en intuitiv forståelse av omfanget av forretningsnektelser
og konflikter generelt i næringslivet. Av 400 er det 5% som ender med formell klage. Og av
disse er det kanskje 10% igjen som får medhold. Jeg skal ikke antyde at ansatte i
Konkurransetilsynet skremmer vekk klagerne, det er det ingenting som tyder på. Antageligvis
tyder omfanget av frafall fra telefon til formell klage, at det er svært få saker som er
leveringsnektelser av et slikt slag at det ville medført inngrep. En grunn til å tro noe slikt
finner vi blant noen sakene som fikk saksnummer. Mange av disse bærer nemlig preg av at de
ikke har hatt telefonisk kontakt med Konkurransetilsynet før klagen ble sendt (eller er sendt
inn på tross av at saken åpenbart ikke ville få medhold). Dette er saker som ikke faller inn
under noen av inngrepskriteriene, der heller ikke klager hevder at noen av disse gjør seg
gjeldende, eller der dette fremgår som utvilsomt. Jeg har kalt denne type saker for
“bagatellsaker”.
Ved en gjennomgang av de 39 sakene fant jeg å kunne karakterisere 21 som bagatellmessige.
Godt over halvparten av sakene totalt er enten klager fra forbrukere, klager på offentlige
reguleringer, faller utenfor prislovens eller konkurranselovens kompetanseområde, bærer preg
av kverulantisme fra klageren, er av personlig karakter, eller bærer preg av å handle om noe
81