Organised Crime & Crime Prevention - what works? - Scandinavian ...

NSfK’s 40. forskerseminar, Espoo, Finland 1998
Andel inngrep i sakene behandlet av Prisrådet 1954 - 1997.6
90
80
70
60
50
40
30
20
10
0
80
54 57 60 63 66 69 72 75 78 81 84 87 90 93 96
Det er vanskelig å slå fast at det har funnet sted en jevn nedgang i andelen inngrep, men det er
tydelig at Prisrådet etter en litt nølende start var svært hissige på å gripe inn overfor forretningsnektelser.
Dette kommer særskilt godt til syne sammenlignet med den jevnt lave villigheten
til å gripe inn man finner i prislovens siste tiår. Foruten toppårene i 83, 85 og 86 har
andelen vært jevnt under gjennomsnittet (45%) i siste halvdel av prislovens regimetid. Og de
siste årene sank andelen til i praksis 2-3 saker i året. Etter den nye loven trådte i kraft har det
vært henholdsvis 1, 0 og 1 inngrep.
Bachke (1977) kommenterer utviklingen tom 1975, og forbauses av det han forstår som en
stadig mer forståelsesfull holdning overfor forretningsnektelser. Dette baserer han på en
overgang fra at flertallet av klager blir tatt til følge, til at mindre enn halvparten blir denne
skjebne til del. Hans skjønn, om enn mer kvalifisert, er likefullt ikke mindre skjønnsmessig
enn mitt skjønn. I ettertid synes det litt merkelig at nettopp dette skulle utgjøre en
grenseverdi, i dag opererer vi jo med 10% inngrep! Sammenlignet med den utvikling han ikke
kunne vite noe om, den som kom etterpå, er praksisen langt mer “forstående” i dag enn den
han karakteriserer som “forståelsesfull”. Jeg har selv studert utviklingen og vært i tvil om det
finner sted noen sig-nifikant endring overhodet. Dette bla a på bakgrunn av det lave antall
saker. Men når Bachke mener det finner sted en dreining i mer aksepterende retning, på
grunnlag av et materiale mye mindre preget av endring enn den etterfølgende utvikling,
legger jeg til grunn at en slik endring har funnet sted.
Hvordan kan man forklare endringen? Det er i hovedsak to forhold som peker seg ut til å
forklare at nesten ingen saker ender med inngrep, og ikke har gjort det på 10 år: Innslaget av
“bagatellsaker” og utviklingen av den bestemte markedsformen “monopolistisk konkurranse”.
Men før vi kommer så langt, er jeg nødt til presentere kildematerialet.
Det empiriske grunnlaget.
Det jeg har gjort, er å gjennomgå et sakspapirene for et utvalg av sakene i to perioder. Fra
årgangene 1991,1992 og 1993 (slutten av prisrådperioden) har jeg trukket ut en tredjedel av
den samlede saksmengde, og tilsvarende fra årgangene 1995, 1996 og 1997. Til sammen har
dette blitt 39 saker, der jeg har gjennomgått sakspapirene fra den formelle klage til vedtak
eller avslutningsbrev foreligger fra myndighetenes side. I det gamle regime gjaldt en del
andre regler som har betydning for hvordan man skal telle sakene. For det første var
saksbehandlingen innrettet mot Prisrådet. Sekretariatet for Prisrådet var prisrådkontoret i
Prisdirektoratet. Denne forskjellen innebærer at man i det gamle regime fikk “henlagte” og
6 Kildene på antall inngrep er de samme som over, prosentueringene er foretatt av meg.