kriterier for god norsk design - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo ...

D E L 4 : E T A B L E R I N G E N A V E N P R O F E S J O N E L L N O R S K I N D U S T R I D E S I G N D I S K U R S
Vi kjenner igjen mange av referansene til hva som skal styre formen. Behov,
slitestyrke, vedlikehold, material og maskiner og den ”moderna livsföringens
krav” er alle forhold vi har vært inne på tidligere. Det som er interessant i
blant alle disse påbudene, er at Huldt vektlegger designerens anonymitet og
at oppgavene setter grenser for den kunstnerlige leken. Her åpner Huldt for
den forståelsen som etter hvert trenger seg frem at det ikke er den
kunstneriske innsatsen som skal være avgjørende for formen. Siden det ikke
er den kunstneriske innsatsen, men ”den enklaste, naturligaste och mest
självklara lösningen”, så er det heller ingen behov for å tilkjennegi hvem som
har formgitt produktet. Designeren kan være anonym.
Vi har sett tidligere hvordan begreper som usaklighet og forestillingen om
et skille mellom falskt og ekte form er utrykk for at form blir knyttet til
moral. I sin gjennomgang av ”Kriterier for god design” i Norges
Kunsthistorie kobler Bøe den amerikanske formgivningen eksplisitt til
produktutviklerens manglende moral.
Nå oppstår imidlertid også iblant ønsket om å planlegge
produkter med kort levetid for å oppnå erstatningssalg, og
motepreg brukes ofte for å underbygge rask veksling – ikke
bare når det gjelder klær men også for kapitalvarer.
Bilproduksjonen er et godt eksempel, og overfladiske
designendringer, «styling» er midlet, som anses å ligge utenfor
den ansvarsbeviste produktutviklers moralkodeks. 526
En industridesigner som bidrar til å skape ny form som ikke har sin
begrunnelse i en teknisk eller funksjonell forbedring, er i følge Bøe og Ryghs
moralkodeks umoralske. Engøs arbeid for Aanonsens Fabrikker er i henhold
til ”kriterier for god design” moralsk forkastelig samme hvor ”elegante” eller
”blikkfangende” vektene fremstår. Design er ikke mote. Vi skal se nærmere
på industridesignerens forhold til mote i vår gjennomgang av det historiske
argumentet for maskinestetikken.
På 50- og 60-tallet er det fortsatt litt rom for designernes formfølelse.
Men kravet er at produktene må ha et formspråk som i industridesignernes og
brukskunstnernes øyne fremstår som saklig, sant, funksjonelt, logisk,
hensiktsmessig, sikkert, klart, motivert, naturlig og selvfølgelig. Dette
aksepterte formspråket står i klar motsetning til for eksempel en del
amerikanske produkter som blir beskrevet som ”falske”, ”motepregede”,
”formalistiske”, ”usaklige” og ”stil i negativ betyning”. Distinksjonen
526
Bøe, Alf. "Kunstindustri og industridesign etter 1940." i Norges kunsthistorie, redigert av Knut Berg, 421-
66. Oslo, 1983. Side 453.
187