rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

er mulig at pasienter som ble utredet sent i studieperioden
i større grad brukte mobiltelefon enn de som
ble utredet tidlig. Dette kan ha medført usikkerhet om
hvorvidt forskjellene mellom gruppene heller skyldtes
perioden de ble utredet og ikke mobilbruken. Studien
ser ikke ut til å ha analysert om funnene kan ha vært
påvirket av andre livsstilsfaktorer.
4.5.2.2 Studier av sædkvalitet hos dyr
Ti dyrestudier er gjennomgått, der dyrenes sæd er
undersøkt etter eksponering for RF-felt in vivo (Salama
et al. 2010a; Salama et al. 2009; Mailankot et al. 2009;
Lee et al. 2010; Otitoloju et al. 2010; Kesari og Behari
2010; Kesari et al. 2011) (Meo et al. 2011; Imai et al.
2011; Lee et al. 2011a). Fire av studiene brukte eksponeringskammer
og har beskrevet eksponeringsnivå
under forsøkene. En av disse studiene (Kesari og Behari
2010) eksponerte seks rotter for 50 GHz i to timer per
dag i 45 dager, og angir en SAR-verdi på 0,8 mW/kg.
Seks andre rotter utgjorde en kontrollgruppe som
ble håndtert på samme måte, bortsett fra at de ikke
ble utsatt for RF-felt. Denne studien viser endringer
i enzymer i sæden til de eksponerte rottene, samt at
celledød (apoptose) var mer fremtredende i sæden
hos de eksponerte dyrene. Eksponeringen i denne
studien var svært høyfrekvent (vesentlig høyere enn
det som brukes til mobiltelefoner og ved annen
kommunikasjon), og samtidig var eksponeringsnivået
svært lavt. Det kan derfor stilles spørsmål ved
om det er mulig for denne eksponeringen å trenge
inn i vev, dvs. å påvirke sædcellene i testikkelen hos
dyr. I en koreansk studie ble 20 rotter eksponert for et
CDMA-signal på 848,5 MHz to ganger à 45 minutter
daglig, fem dager per uke i tolv uker, og rottene ble
sammenliknet med 20 kontrollrotter som ble håndtert
på samme måte, bortsett fra at de ikke ble eksponert
for EMF (Lee et al. 2010). Det ble ikke rapportert
om endringer i sædcellene, som ble undersøkt med
hensyn til antall sædceller, celledød og endringer i
nivåer av relevante enzymer. Samme forskningsgruppe
utførte en lignende studie, der rotter ble eksponert
for både et CDMA-signal og WCDMA i en tilsvarende
periode, og de fant heller ikke endringer i sædcellene
i denne studien (Lee et al. 2011a). En japansk gruppe
studerte endringer i testikkel og spermproduksjon hos
rotter (24 stk per gruppe) eksponert med 1,95 GHz i 5
timer pr dag, 7 dager per uke i 5 uker (Imai et al. 2011)
Eksponeringen omfattet rottenes kjønnsmodningsperiode.
Helkropps SAR-verdi var 0 (liksom-eksponert),
0,08 W/kg, eller 0,4 W/kg. Forsøket ble gjennomført to
ganger under identiske betingelser. Flere rotter med
ulik størrelse ble eksponert samtidig i samme bur, og
de kunne bevege seg fritt under eksponering. Derfor
kan det ha vært betydelige forskjeller i eksponering
mellom dyrene, selv om den i utgangspunktet skulle
ha vært lik. Forfatterne angir at SAR ble beregnet ved
at det ble tatt hensyn til rottenes kroppsmasse og
plassering i burene, men ingen resultater er angitt
når det gjelder variasjonen i SAR. Det ble ikke funnet
forskjeller mellom gruppene i kroppsvekt, vekt av
testikkel, bitestikkel, sædblærer eller prostata, Antall
sædceller i testis og bitestikkel var ikke redusert i de
eksponerte gruppene; faktisk var det en statistisk
økning i antall testikulære sædceller ved SAR = 0,4 W/
kg. Det ble ikke funnet noen endringer i sædcellenes
morfologi eller i deres bevegelighet, og spermatogenesestadiene
var uendret.
I seks av studiene er det tvil om dyrene ble eksponert
under forsøkene slik forskerne hadde til hensikt
(Salama et al. 2009; Mailankot et al. 2009; Salama et al.
2010a; Otitoloju et al. 2010; Kesari et al. 2011; Meo et al.
2011). Forskerne har forsøkt å lage en eksponeringssituasjon
som ligner virkeligheten, med plassering av
mobiltelefon under eller nær dyrenes bur, og mener
at dette vil gi RF-eksponering. En av studiene har også
plassert burene i forskjellig avstand fra basestasjoner
(Otitoloju et al. 2010). Imidlertid er eksponeringen ikke
målt, og det er derfor vanskelig å vurdere hva den
virkelig har vært. Det er faktisk mulig at gruppene
ikke har vært utsatt for RF-eksponering i det hele tatt,
eventuelt at den har vært svært kortvarig. En påslått
mobiltelefon har et RF-felt som er tilnærmet null det
meste av tiden. Hvor sterkt feltet er mens den sender,
avhenger blant annet av avstand til basestasjoner i
nærheten (se kapittel 3.6). Det ble observert forandringer
i sædmotilitet (Mailankot et al. 2009; Salama et
al. 2010a), anomalier i sædcellehodene (Otitoloju et
al. 2010) og tegn til økt stress i cellene (Salama et al.
2009; Meo et al. 2011; Kesari et al. 2011). Mangelen på
kontroll av eksponeringen gjør likevel at konklusjonene
i disse studiene er svært usikre; det er vanskelig å
si sikkert om sædforandringene som er funnet skyldes
RF-eksponering. I studien med basestasjoner (Otitoloju
et al. 2010) har forfatterne i tillegg ikke beskrevet
andre miljøfaktorer for burene, og eksponering for
støy er ukjent. Slike ukjente faktorer kan være med på
å forklare at forskerne finner endringer etter forsøket
selv om RF-eksponeringen kan ha vært svak eller
fraværende.
Artikkelen som rapporterte om endringer i testikkelfunksjon
og –struktur (Salama et al. 2010a) er helt nylig
trukket tilbake av tidsskriftet. Den ble i sin tid kritisert
(Lerchl og Bornkessel 2010) pga utilstrekkelig eksponeringskontroll
og for statistisk sett lite troverdige resultater,
men vi kjenner for øvrig ikke til hvorfor artikkelen
nå er blitt trukket tilbake.
100 Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet