rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

Det er ut fra kunnskapsgrunnlaget ikke sannsynlig at
plagene forårsakes av EMF. EMF synes hverken å være
nødvendig eller tilstrekkelig for å utløse helseplagene.
Dermed er det ikke sannsynlig at det å gjennomføre
tiltak for å redusere eksponeringen for EMF vil ha noen
positiv effekt i seg selv. Trolig er det viktigste tiltaket å
gi allmennheten et korrekt bilde av helserisikoen ved
eksponeringen for EMF. I praksis betyr dette at det er
behov for omtrent samme strategi som når det gjelder
å møte bekymring for helseskadelige effekter av
eksponering for EMF, se kapittel 11.3.
11.2.2 Behov for en generell forvaltningsstrategi
for helseplager tilskrevet miljøfaktorer
I kapittel 6 har vi kort drøftet problemstillinger
omkring tilstander der helseplager tilskrives miljøfaktorer
og hvor en årsakssammenheng ikke er
sannsynlig. Som det fremgår av drøftingen, er det
fellestrekk mellom pasienter som tilskriver sine
helseplager til eksponering for EMF, og pasienter som
tilskriver sine plager til andre miljøeksponeringer, hvor
en årsakssammenheng heller ikke er sannsynlig. Dette
er en ikke ubetydelig utfordring, både på samfunnsog
individnivå. Som drøftet i kapittel 6.3, møter vi fra
tid til annen epidemilignende tilstander som kjennetegnes
av at helseplagene tilskrives ulike og ofte nye
faktorer i miljøet. Hittil har det ikke vært noen offentlig
strategi for hvordan en skal møte og håndtere slike
problemstillinger. Med tanke på dette er det behov for
å utarbeide en slik strategi. Det kan derfor vurderes
om det er behov for å nedsette en ny ekspertgruppe
som kan gjennomgå forskningslitteratur og gi råd om
forvaltningspraksis og helsetjenestens tilbud, med
utgangspunkt i helseplager tilskrevet miljøfaktorer som
et mer generelt fenomen. Hittil har råd og tilbud om
denne type problemer vært oppstykket og basert på
hvilke typer eksponering plageforekomsten tilskrives.
Ekspertgruppen vil nøye seg med å peke på behovet
for å utredet dette, og mener at det ligger utenfor
mandatet å drøfte disse spørsmålene nærmere.
11.2.3 Vurdering av behov og håndtering på
individnivå
Som drøftet i kapittel 6.2, har vi ikke undersøkelser
som viser hvor stor del av befolkningen i Norge som
har helseplager tilskrevet EMF (el-overfølsomhet). Ut
fra svenske tall kan det dreie seg om 1,5% eller mer.
Anslaget er usikkert, og er avhengig hvilken definisjon
som brukes. Det er dermed sannsynlig at tilstanden
kan være et betydelig problem for mange. Det er all
grunn til å ta disse personenes opplevelse av helseplager
like alvorlig som hos andre pasienter.
11.2.4 Behandlingstilbud
Som omtalt i kapittel 6.7 finnes det i dag ikke noe
spesifikt tilbud i det norske helsevesen til personer
med helseplager tilskrevet miljøfaktorer, herunder
de som opplever seg som el-overfølsomme. Det er
begrenset kunnskap om slike tilstander i primærhelsetjenesten,
der pasientene først og fremst utredes,
og også i helsevesenet forøvrig. Det kan derfor være
behov for å øke kompetansen. Aktuelle tiltak er opplæring
av leger, bruk av aktuelle fagmiljøer, og utarbeidelse
av lett tilgjengelig og egnet kunnskapsmateriell.
I Sverige er det utviklet et spesifikt medisinsk tilbud til
denne gruppe pasienter, bl.a. ved Arbets- och miljömedicins
mottagning, Karolinska Universitetssjukhuset
i Solna (se kapittel 6.7.3).
Dersom vi skulle følge den svenske praksisen, er en av
flere muligheter å legge en slik fagmiljøfunksjon til de
regionale arbeids- (og miljø)medisinske avdelingene.
Allerede i dag henvises en del av disse pasientene dit.
I tråd med samhandlingsreformens intensjoner kunne
en i så fall vurdere om slike sentre primært skulle
veilede fastleger, og eventuelle andre behandlende
leger, mer enn selv å ta inn et stort antall personer
til utredning og eventuell behandling. Uansett hvor
ansvaret for dette fagområdet legges, vil det være
behov for å styrke kompetanse og kapasitet fra dagens
nivå, samt å vurdere en nasjonal overbygning og
samordning av kompetanseutvikling og hovedlinjer
for pasientrettet arbeid.
11.2.5 Eventuelle tiltak for å redusere
eksponering for EMF
Effekt av tiltak for å redusere eksponering for EMF er
diskutert i kapittel 6.6. Både fordi det ikke er dokumentert
at EMF gir slike plager, og fordi det er sannsynliggjort
at slike tiltak ikke har positiv effekt på tilstanden,
er det ikke grunnlag for å iverksette slike tiltak. Det
offentlige og arbeidsgivere bør derfor være varsomme
med å støtte tiltak for å redusere eksponering for EMF
eller tilby lokaliteter mv. som skal være ”el-sanerte”.
Dersom en gjør dette, vil det svært lett kunne
oppfattes som dobbeltkommunikasjon, dvs. på den
ene side si at det ikke er vitenskapelig grunnlag for å
anta at helseplager tilskrevet EMF skyldes eksponering
for EMF, og samtidig være ansvarlig for slike tiltak for å
redusere eksponering for EMF. En slik praksis vil være
potensielt uetisk overfor dem som tilbys et tiltak, ved
at det etter all sannsynlighet ikke har noe medisinsk
grunnlag.
Personer som opplever helseplager tilskrevet EMF,
eller har plager når de er i nærheten av elektrisk utstyr
som er i bruk, ønsker i blant tilgang til spesialtilpassede
behandlingslokaler. Hvordan dette skal løses er
180 Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet