rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

nement”. Dette tilsvarer ”tid siden første gangs bruk”,
som er brukt i samtlige kasus-kontroll-studier. Den
danske kohortstudien (Schuz et al. 2011) hadde ingen
informasjon om omfanget av mobiltelefonbruken. Den
ville dermed ikke være i stand til å oppdage en økning
i risiko som var begrenset til en liten gruppe personer
med omfattende mobilbruk.
Menn som hadde hatt mobiltelefonabonnement i
mer enn 13 år, hadde ingen økt risiko for gliom (RR
= 0,98; 95% CI 0,70 - 1,36). For kvinner hadde man
resultater for gliom bare for dem som hadde hatt et
abonnement i over 10 år (RR = 1,04; 95% CI 0,56 - 1,95,
dvs ingen økt risiko). Heller ikke for meningeom fant
man økt risiko ved > 10 år. For akustikusnevrinom fant
man et risikoestimat på RR = 0,87 (95% CI 0,52 - 1,46),
for menn som hadde hatt mobilabonnement i minst
11 år. Man hadde ingen tilfeller av akustikusnevrinom
blant kvinner i denne gruppen. En nærmere analyse
av akustikusnevrinom blant menn fant at svulstene
hos langtidsbrukere ikke var større enn for kontrollgruppen.
Videre fant man at andelen svulster på høyre
side heller ikke hadde endret seg over tid. I en annen
studie fant de samme forskerne at 53% av de spurte
rapporterte at de bruker telefonen mest på høyre side,
35% svarte venstre side, mens 13% brukte begge sider
(Schuz et al. 2011).
En begrensning i den danske studien (Schuz et al. 2011)
er at den som har et mobiltelefonabonnement, ikke
nødvendigvis er samme person som bruker telefonen.
Det var sannsynligvis få av de tidlige mobilabonnentene
som ikke også selv brukte mobiltelefonen,
slik at feilklassifiseringen dette representer sannsynligvis
har marginal påvirkning på risikoestimatet. Et
annet problem er at bedriftsabonnement ikke kunne
inkluderes. Som omtalt over kan feilklassifisering av
eksponering føre til at årsakssammenheng blir vanskeligere
å oppdage, dersom den finnes. Når man ikke
finner noen økt risiko i en studie, er det viktig å vurdere
hvilke implikasjoner det kan ha. Antall innbyggere som
var 18 år eller eldre i Danmark i 1996, da den første
oppfølging av kohorten begynte, var ca 4,13 million
mennesker. Totalt var det drøyt 700 000 mobiltelefonabonnement
i Danmark i perioden 1982-1995. For
drøyt 400 000 av disse kan man identifisere en person,
hvilket betyr at opptil 300 000 langtidsbrukere av
mobiltelefoner ikke kunne identifiseres som eksponerte,
og disse er derfor med i kontrollgruppen. Blant
de 300 000 var det ca 200 000 bedriftsabonnementer.
De nye oppdateringene av den danske kohorten
(Schuz et al. 2011; Frei et al. 2011) er fokusert på
langtidsbruk. De to tidligere publikasjonene (Johansen
et al. 2001; Schuz et al. 2006a) fra kohorten fant ingen
holdepunkter for økt risiko blant korttidsbrukere
(< 10 år siden abonnementet startet). Kohorten ble
fulgt i Kreftregisteret i 11 år etter at den ble etablert.
De nye studiene undersøkte hjernesvulst hos personer
som hadde hatt mobiltelefonabonnement i minst
13 år, og akustkusnevrinom hos dem med minst 11
års abonnement. Dette betyr at andelen av langtidsbrukere
i sammenligningsgruppen (ueksponert) må
være svært liten. At korttidsbrukerne er inkludert i
sammenlignings gruppen har ingen effekt på risikoestimatene,
fordi tidligere studier viste at korttidsbruk
ikke medfører økt risiko for hjernesvulst. Bedriftenes
abonnementer utgjør maksimalt 5% av den opprinnelige
kohorten, mens uidentifiserte abonnenter
utgjør langt færre. Om denne lille gruppen skulle
ha en høyere forekomst av hjernesvulster enn den
generelle befolkningen, ville den totale forekomsten i
befolkningen vært svært lite påvirket, selv når denne
gruppen inkluderes i sammenligningsgruppen. Det
finnes informasjon om hvor mange abonnementer
som ikke kan knyttes til enkeltpersoners bruk, og man
kjenner befolkningens størrelse. På dette grunnlaget
kan man gjennomføre en sensitivitetsanalyse, dvs
beregne hvor stor effekt feilklassifiseringen kan ha
på resultatene. Slike beregninger viser at om risikoen
hadde vært 2,5, ville feilklassifiseringen ha ført til at
den danske studien hadde observert et risikoestimat
på ca 2,2.
I Japan gjennomførte man en studie av akustikusnevrinom
(Sato et al. 2011) som kun inkluderte pasienter
(n = 787), og man undersøkte svulstlokalisering og
-lateralitet. Separate analyser ble gjort for 1- og 5-års
latenstid. Kun pasienter som var mobilbrukere og ikke
viste symptomer pga svulsten ble inkludert. Vanlig
bruk av mobiltelefon var ikke assosiert med økt risiko
for akustikusnevrinom, hverken ved 1- eller 5-års
latenstid. Man fant likevel en økt risiko knyttet til bruk i
mer enn 20 minutter per dag, både ved 1 og 5 år.
Kasus-kasus-analyser unngår utvalgsbias som kan
oppstå i kasus-kontrollstudier når kontrollenes aksept
for å delta er relatert til eksponeringen. Man kan likevel
ikke unngå utvalgsfeil som kan oppstå hvis eksponeringen
gjør at svulsten oppdages lettere og derfor
diagnostiseres tidligere. En viss indikasjon på slike
utvalgsfeil var det at man (Sato et al. 2011) fant at ipsilaterale
svulster var mindre i størrelse enn kontralaterale
svulster, hos pasientene som hadde brukt mobiltelefon
mye. Noe slikt mønster så man ikke hos pasienter som
brukte mobiltelefonen mindre. Heller ikke kasus-kasusanalyser
kan unngå recall bias, selv om problemet
kan være mindre enn i kasus-kontrollstudier. I studien
(Sato et al. 2011) fant man indikasjoner på recall bias
for hvilken side telefonen hadde blitt brukt, men det
90 Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet