rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

Anbefalinger om forvaltning
Vurderinger og anbefalinger i dette kapitlet bygger
på det faglige grunnlaget som det er redegjort for
i del I-IV i denne rapporten. Del V er primært basert
på resultatet av risikovurderingen i kapittel 3, 4 og
5, drøfting av helseplager tilskrevet EMF i kapittel 6,
drøfting av risikohåndtering i kapittel 7, drøfting av
generell bekymring i befolkningen og risikokommunikasjon
i kapittel 8, og drøfting av internasjonal og
nasjonal forvaltning i kapittel 9 og 10.
Dagens forvaltning vil i dette kapitlet bli diskutert med
utgangspunkt i tre prinsipielt ulike problemstillinger
som gruppen mener forvaltningen bør ta i betraktning:
• Helserisiko som skyldes den fysiske eksponeringen
for EMF/RF
• Helseplager tilskrevet EMF (el-overfølsomhet)
• Bekymring for helseskadelige effekter av EMF
I samsvar med mandatet og tolkningen av det, vil
det første punktet være avgrenset til radiofrekvente
felt. Punkt to og tre skiller i mindre grad mellom ulike
frekvenser, dvs. hele EMF-spekteret med unntak av
lavfrekvente felt fa kraftlinjer (ELF).
Ekspertgruppens anbefalinger om forvaltning omfatter
ikke yrkesmessig eksponering for RF-felt utover den
som gjelder yrkesmessig eksponering i forbindelse
med mobiltelefoni, trådløse nettverk og lignende.
Rapporten omfatter heller ikke eksponering for RF-felt
i forbindelse med medisinsk diagnostikk (MR-undersøkelser)
eller behandling (kirurgisk bruk av diatermi).
Vi vurderer heller ikke eksponering av medisinske
implantater, som kan være følsomme for RF-felt.
11.1 Forvaltning av emF på grunnlag av
helserisikovurderingen
Helserisikovurderingen i kapittel 5.1 konkluderer med
at det ikke er grunn til å anta at den eksponering vi
opplever i dagliglivet i Norge er forbundet med helserisiko,
og at befolkningen generelt er godt beskyttet
mot uønskete helseeffekter fra RF-eksponering. Det
samme gjelder yrkesmessig eksponering for RF-felt i
forbindelse med mobiltelefoni, og trådløse nettverk og
lignende som vil være i samme størrelsesorden som
for befolkningen for øvrig. For den enkelte er egen
mobiltelefon den kilden som gir den høyeste eksponering
for RF-felt.
11.1.1 Forvaltningsmessige konsekvenser av
usikkerhetsvurderingen
I mandatet for ekspertgruppen ber oppdragsgiverne i
tillegg om en vurdering av om det er tatt tilstrekkelig
hensyn til usikkerheter i selve risikovurderingen.
Vi har i kapittel 7.2.1 drøftet handlingsalternativer som
følger av utfallet av risikovurderingen. To elementer
bør inngå i valg av handlingsalternativ: vurderingen
av risiko ved aktuell eksponeringssituasjon (som vi
ovenfor har oppsummert som lav), og usikkerheten i
selve risikovurderingen. Vi har diskutert usikkerheten
i den vitenskapelige dokumentasjonen i kapittel 5.2.,
dvs. eksponering og mulig helsefare. Konklusjonen
her var at usikkerhetene som er identifisert i risikovurderingen,
stort sett er knyttet til helseeffekter
som viser seg etter svært lang tid, og til situasjoner
som gir høyest eksponering (dvs omfattende bruk
av egen mobiltelefon). Denne situasjonen ligger
nærmere scenario 3 (beskrevet i kapittel 7.2.2), men
usikkerheten i risikovurderingen vurderes som lav. Når
det gjelder andre kilder, som basestasjoner, trådløse
nettverk, TV-sendere og andres bruk av mobiltelefon,
er usikkerheten neglisjerbar og nærmere situasjonen i
scenario 1.
Dagens norske forvaltning er basert på bruk av ICNIRPs
referanseverdier for maksimal eksponering som
grenseverdier, og det er ikke nødvendig med spesielle
tiltak for å redusere eksponeringen, f.eks. ved å endre
disse grenseverdiene. På grunnlag av dagens bruk og
kunnskapsstatus mener gruppen at et generelt og
moderat varsomhetsprinsipp vil være tilstrekkelig,
dvs «Enhver eksponering bør ikke være høyere enn at
tilsiktet nytte oppnås» (nivå 1, se kapittel 7.2.4.3).
I mandatet ber oppdragsgiverne også om en vurdering
av om det er avdekket usikkerheter som krever
føre-var-håndtering av problemet og i så fall hvordan
føre-var-prinsippet skal anvendes.
178 Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet