rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

øker. Magnetfeltets styrke kan angis som magnetisk
flukstetthet B og måles i Tesla [T]. 1 Tesla er en høy
verdi, og derfor er det mer vanlig å bruke betegnelsen
mikrotesla (µT). 1 µT er en milliondel av 1 T. Ved høye
frekvenser angis magnetisk feltstyrke (H-feltet), målt i
ampere per meter (A/m). Et magnetisk felt med styrken
H = 1 A/m tilsvarer en magnetisk flukstetthet på 1,26
µT i luft.
3.1.3 Frekvens
Begrepet frekvens forteller hvor mange ganger per
sekund en svingning gjentas i et signal. Enheten for
frekvens er Hertz [Hz] og er det inverse av tiden (angitt
i sekunder) det tar å gjennomføre en svingning. Et
signal som sendes ut med en frekvens på 1000 Hz
gjennomfører altså 1000 svingninger per sekund.
Strømnettet i Norge har frekvensen 50 Hz. Når vi søker
på radioen etter en bestemt analog kanal (f.eks. NRK
P2) er det frekvensen i radiomottakeren vi justerer.
Frekvensen skiller tjenester eller kanaler fra hverandre.
Figur 3.2 viser en oversikt over frekvensspekteret.
Frekvensen øker fra venstre mot høyre (tettere svingninger).
Som vist i figuren betegnes den nedre delen
av det elektro magnetiske spekteret (venstre siden)
ikke-ioniserende, mens den øvre delen (høyre siden)
betegnes ioniserende. Når frekvensen er svært høy,
som f.eks. for røntgenstråling, kan eksponeringen gjøre
at elektroner løsrives fra atomet. Atomet er da blitt
ionisert, og denne strålingen kalles derfor ”ioniserende
stråling”.
Figur 3.2 (s 55) viser også hvilke frekvensområder i det
elektromagnetiske spekteret de vanligste kommunikasjonstjenestene
opererer i, og betegnelsen som brukes
på de ulike delene av det elektromagnetiske spekteret.
3.1.4 Radiofrekvente felt
I ekspertgruppens mandat brukes begrepet høyfrekvente
felt. Dette omfatter området fra 1 MHz til 300
GHz. I denne rapporten benytter vi begrepet radiofrekvente
felt (RF). Det radiofrekvente frekvensområdet
spenner over området fra 100 kHz til 300 GHz og inkluderer
altså lavere frekvenser enn høyfrekvensområdet.
Vi har likevel valgt å benytte begrepet radiofrekvent,
fordi det er mest brukt i den aktuelle litteraturen.
Samtidig gjelder fortsatt den begrensning av frekvensområdet
som ligger i mandatet.
Nivåene på naturlige (dvs. ikke skapt av mennesker)
elektromagnetiske felt på jorden er svært lave. Det
betyr at man i praksis kan si at de radiofrekvente
feltene i våre omgivelser er forårsaket av sivilisasjonen.
Kildene til slike felt er først og fremst utstyr som
benyttes i kommunikasjon, industri og medisin.
3.2 Utbredelse av radiobølger
Radiofrekvente signaler som sendes gjennom et
medium (f.eks. luft) for å transportere eller utveksle
informasjon, kalles radiobølger. Bølgene brer seg
gjennom luften med lysets hastighet. Et system for
trådløs kommunikasjon består av sender, mottaker
og tilhørende antenner. Senderen sender ut radiobølger
via antennen til en mottaker, som tar i mot og
omdanner signalene til forståelig informasjonen, slik
som f.eks. ved radio- eller TV-sendinger.
Signalnivået fra senderen reduseres fra det øyeblikket
det forlater antennen på vei til mottakeren. Jo lengre
signalet beveger seg bort fra senderantennen,
desto svakere blir det. Matematisk avtar effekttettheten
i signalet i fritt rom omvendt proporsjonalt
med kvadratet av avstanden når man har kommet
en viss avstand bort fra kilden. Dette betyr f.eks. at
for hver gang man dobler avstanden til antennen
reduseres effekttettheten i signalet til en fjerdedel.
Effekttettheten faller altså raskt med økende avstand
fra antennen. Signalene påvirkes også av de fysiske
forhold ene mellom sender og mottakerantenne.
Avhengig av frekvens blir radiobølgene mer eller
mindre svekket når de støter på hindringer som fjell,
vegetasjon, bygninger osv.
3.3 antenner
En antenne er ofte den mest synlige delen av en
installasjon for kommunikasjon. Størrelsen på
antennen forteller mye om hvilke frekvenser som
brukes. Normalt gjelder at store antenner brukes for
lave frekvenser og små antenner for høye frekvenser.
Antennens oppgave er å sende radiobølgene fra en
sender ut ”på luften” (senderantenne) eller å fange opp
radiobølgene og føre dem til en mottaker (mottakerantenne).
I mange kommunikasjons systemer (f.eks.
mobiltelefoni) fungerer antennen som både sender-
og mottakerantenne.
Antenner er fysisk utformet i forhold til den dekningsoppgaven
de har. Noen antenner skal dekke hele
området rundt seg og kalles derfor rundstrålende.
Andre antenner skal bare dekke en gitt sektor eller
område. Disse kalles retningsvirkende, fordi mesteparten
av energien fra antennen sendes ut i en
veldefinert retning. Befinner man seg bak hovedstråleretningen
til en retningsvirkende basestasjonsantenne
for mobiltelefoni, vil effekttettheten være lav, selv om
avstanden til antennen er kort.
56 Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet