rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

i fore komsten i andre områder av hjernen, og dette
reflekterer sannsynligvis endringer som følge av bedre
diagnostiske metoder som MR, eller en endring i
kodingspraksis. Man fant blant annet at insidensen var
gått ned for multiple lokalisasjoner.
En insidensstudie av Lehrer og medarbeidere fant en
korrelasjon mellom forekomst av hjernesvulst i ulike
delstater i USA, og antall mobilabonnementer (Lehrer
et al. 2011a). Forfatterne har imidlertid brukt en helt
utilstrekkelig metode for analyse. Studien bidrar ikke
med nyttig informasjon. Metodiske feil i studien er
omtalt i detalj i en kommentar av Boniol og medarbeidere,
som argumenterer for at analysen til Lehrer
ikke er basert på standardiserte insidensrater, dvs
ikke justert for alderssammensetningen av befolkningen.
Lehrer viser dermed i hovedsak at både antall
mobil telefonabonnement og antall hjernesvulster er
korrelert til befolkningsstørrelsen – hvilket jo er trivielt
(Boniol et al. 2011). Lehrer har besvart kritikken, men
ikke med overbevisende fakta (Lehrer et al. 2011b).
Flere av insidensstudiene viser også tidstrender for
hjernesvulst blant barn og ungdom under 20 år (de
Vocht et al. 2011; Dobes et al. 2011; Inskip et al. 2010).
I tillegg har to publikasjoner fokusert på insidensen
i aldersgruppen 5-19 år, en fra Sverige for perioden
til og med 2008 (Aydin et al. 2011), og den andre for
USA til og med 2007 (Boice, Jr. og Tarone 2011). Ingen
av studiene fant at forekomsten av hjernesvulst blant
barn og ungdom hadde økt siden mobiltelefonen ble
introdusert.
Larjavaara og medarbeidere studerte insidensen av
akustikusnevrinom i Norden (Larjavaara et al. 2011a).
Det ble funnet at insidensen varierer mellom landene,
muligens på grunn av ulik praksis vedrørende registrering
av akustikusnevrinom, eller på grunn av reelle
forskjeller mellom landene. Akustikusnevrinom er
en godartet svulst som vanligvis vokser sakte, og
den vanligste initialbehandlingen er å “vente og se.”
Ofte registreres svulsten i kreftregistreret først når
det er gjennomført en operasjon, slik at det er mulig
å bekrefte svulsttypen histopatologisk. Dette betyr
at mange tilfeller av denne svulsten ikke registreres
i det hele tatt. Larjavaara og medarbeidere fant at
forekomsten av akustikusnevrinom økte noe mellom
1987 og slutten av 1990-tallet, og at forekomsten har
stabilisert seg eller gått ned etter 2000. Totalt over
perioden 1987-2007 fant man en økning i forekomsten
på 3%, noe som er betydelig lavere enn man kunne
forvente dersom økningen rapportert i noen av kasuskontrollstudiene
var sann, dvs. forårsaket av RF-felt fra
mobiltelefoner.
Det er blitt argumentert med at mobiltelefoner har
eksistert i for kort tid til at en økning i risiko kan påvises
i kreftstatistikk (Hardell et al. 2010b; Sim og Richardson
2011). Det er utført tre studier av denne typen, to i
Norden og en i California. Deltour og medarbeidere
beregnet sannsynligheten for at risikoøkning av den
størrelsen som er rapportert i noen kasus-kontrollstudier,
vil gi en betydelig økning i gliominsidensen
i Norden (Deltour et al. 2012). Det ble funnet at det
var 100% sannsynlig at man i forekomst-trend ville
oppdage en relativ risiko på 2,0 med en induksjontid
på opptil 15 år, en relativ risiko på 1,5 med opptil 10
års induksjonstid, og en relativ risiko på 1,2 med opptil
5 års induksjon. Sannsynligheten for å observere en
økning i forekomsten dersom risikoen var begrenset til
personer med omfattende mobiltelefonbruk, tilsvarende
det kumulative antall timer som indikerte en økt
risiko i Interphone-studien (≥ 1640 timer), var 100%
med en relativ risiko på 2,0 med opptil 5 år induksjon,
og 98% ved en relativ risiko på 1,5. Dette betyr
at alle økninger i risiko – observert i kasus-kontrollstudier
av mobiltelefonbruk og gliom - med 98-100%
sannsynlighet ville ha resultert i en observerbar økning
i forekomst av gliom i de nordiske landene. Deltour
og kolleger har også i tidligere korrespondanse vist
at risikoestimater på ca dobbelt så stor risiko eller
mer etter 10 år mobiltelefonbruk, ville ha ført til en
påviselig økning i gliominsidens i kreftregistrene så
tidlig som i 2003 (Deltour et al. 2010). I insidensstudier
ble det imidlertid ikke funnet noen indikasjon på økt
insidens over tid, i de relevante aldersgruppene siden
mobiltelefonen ble introdusert, av ondartede hjernesvulster
eller spesifikt gliom.
Helt nylig er det publisert en amerikansk analyse av
samme type (for California) og med samme konklusjon
som den til Deltour og medarbeidere (Little et al.
2012). Little og medarbeidere konkluderer med at IARCs
vurdering av økt gliom-risiko basert på svenske studier
(Hardell et al. 2011a) ikke er forenlig med insidensrater i
et kreftregister i California. Derimot er de amerikanske
befolkningsdataene mer i samsvar med kreftrisikoen som
ble rapportert i Interphone-studien (INTERPHONE 2010).
Konklusjoner – insidensstudier
Studier av utviklingen av forekomsten over tid av
ondartede hjernesvulster, eller spesifikt gliom, har ikke
funnet noen indikasjon på økt sykdomsforekomst i de
aldersgrupper der bruk av mobiltelefon har vært vanlig
siden mobiltelefonen ble introdusert. Økningen i risiko
som har blitt rapportert i noen kasus-kontrollstudier
er ikke forenlig med de observerte insidenstrendene.
Dersom økningen i risiko er begrenset til en svært
liten del av befolkningen eller til en sjelden type
hjernesvulst, er det mindre sannsynlig at et økt antall
94 Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet