rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

1.7.1 Forvaltning i Europa
EU, ved Kommisjonen (European Commission), har finansiert forskning på EMF og mulige
helseeffekter siden 1999. Scientific Committee on Emerging and Newly Identified Health Risks
(SCENIHR), som er en uavhengig vitenskapelig EU-komité (under Direktoratet for helse og
forbrukertrygghet, DG SANCO), har oppsummert og vurdert forskning om EMF, siste gang i
2009. EUs ministerråds anbefalinger, Council Recommendation av 12.7.1999 om begrensinger
av eksponering av befolkningen mot elektromagnetiske felt (0 Hz - 300 GHz), følger ICNIRPs
anbefalte referanseverdier for maksimal eksponering. I noen land har anbefalingene
blitt innarbeidet i forpliktende nasjonal lovgivning, dette innebærer at ICNIRPs anbefalte
referanseverdier skal følges. Dette gjelder: Kypros, Tsjekkia, Estland, Finland, Frankrike, Ungarn,
Irland, Malta, Portugal, Romania, Spania, Tyskland, og Slovakia. I andre EU-medlemsland
anbefales det å følge ICNIRP, samtidig som dette ikke er bindende, eller landene har mindre
strenge grenseverdier eller ingen regulering. Dette gjelder: Østerrike, Danmark, Latvia,
Nederland, Sverige, og Storbritannia. I en tredje gruppe medlemsland er det innført strengere
grenseverdier enn ICNIRPs anbefalinger, som i Belgia og Luxemburg. Dette skyldes politiske
beslutninger om å bruke føre-var-prinsippet og/eller offentlig press. Det er ulik praksis når det
gjelder valg av grenseverdi og hvilke eksponeringskilder som reguleres spesielt.
1.8 Forvaltning i norge (kapittel 10)
Flere offentlige etater er involvert eller har tilgrensende ansvar i temaene som tas opp i denne
rapporten. Statens strålevern er forvaltnings- og tilsynsmyndighet for EMF og har som en av
sine oppgaver å være faglig oppdatert på helseeffekter av EMF. Post- og teletilsynet regulerer
og overvåker post- og telekommunikasjonssektoren. Helsevesenet har ansvar for å yte behandling
og følge opp pasienter, mens Helsedirektoratet har ansvar for å gi faglige anbefalinger
og utarbeide regelverk for helsevesenet. Folkehelseinstituttet er en nasjonal forskningsbasert
kompetanseinstitusjon som gir råd i folkehelsespørsmål. I tillegg er det andre statlige instanser,
som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Direktoratet for nødkommunikasjon,
Fylkesmannen og Sivilombuds mannen, som alle kan bli berørt når det gjelder EMF.
Kommunene møter ofte ulike problemstillinger knyttet til EMF, både i rollen som lokal
samfunnsplanlegger og som lokal helsemyndighet med ansvar etter ny Lov om folkehelsearbeid
(Folkehelseloven) for helseopplysning, forbyggende helsearbeid og overvåkning
av faktorer som kan påvirke helsen. Kommunene har i beskjeden grad direkte myndighets-
og forvaltningsoppgaver knyttet til eksponering for RF-felt. Når det gjelder utbygging av
EMF-basert kommunikasjon er større antennesystemer søknadspliktige etter byggesaksforskriften.
For mindre antennesystemer med høyde inntil 2 meter er det ikke søknadsplikt
etter byggesaksforskriften. Saksbehandling etter byggesaksforskriften omfatter normalt ikke
vurdering av sendereffekt; eneste betingelse er at strålevernforskriftens §34 skal være oppfylt.
Forvaltningen praktiseres etter strålevernforskriftens bestemmelser om grenseverdier (se 1.2)
og kravet om at ”all eksponering skal holdes så lav som praktisk mulig”.
Noen kommuner har i rollen som eiere av bygg lagt seg på en strengere praksis når det gjelder
plassering av basestasjoner enn det som følger av reglene om strålevern. Enkelte kommuner
tillater derfor ikke installering av basestasjoner for mobiltelefoner på eller i umiddelbar nærhet
av kommunens egne skoler og barnehager. Kommunenes motiv i slike saker er å redusere
opplevd risiko for eksponering for felt fra basestasjoner for mobiltelefoni. Resultatet av en slik
Sammendrag
Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet 25