rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

svulster (Duan et al. 2011) er publisert siden ICNIRPs
og SCENIHRs gjennomgang av forskningen. Pasienter
ved forfatternes klinikk i perioden 1993 - mars 2010
ble identifisert retrospektivt. Ikke matchede kontroller
besto av pasienter som fikk behandling på klinikken
for andre sykdommer i samme periode. Bare pasienter
som fortsatt var i live da studien ble gjennomført
ble inkludert. Studien omfattet 136 tilfeller av spyttkjertelsvulster
og 2051 kontroller med deltakelse
på hhv. 62% og 78% av de spurte. Informasjon om
mobiltelefonbruk og andre risikofaktorer ble samlet
inn gjennom personlige intervjuer eller telefonintervjuer.
Regelmessig bruk av mobiltelefoner var
ikke relatert til risiko for spyttkjerteltumor. Graden av
mobiltelefonbruk ble beskrevet på flere måter (antall
samtaler, samtalenes varighet, antall år siden første
gangs bruk, osv.). Resultatene for de ulike målene for
bruk var imidlertid i strid med resultatene for alminnelig
bruk. Det ble rapportert en kraftig økning i risiko
for nesten alle eksponeringskategorier, mens det ikke
ble rapportert noen økt risiko totalt. F.eks. fant man
siden første bruk av mobiltelefon et samlet risikoestimat
på 1,14, mens risikoestimatene (OR) for ulike
tidsperioder (< 0,5 og > 10 år) varierte mellom hhv.
1,7 og 5,4. Dessuten ble confounding ikke kontrollert
for diagnosedato; sannsynligvis har flere kasus med
parotissvulster (svulster i ørespyttkjertel) dødd i begynnelsen
av studieperioden, sammenliknet med kontrollene
som hadde mer godartede sykdommer. En større
andel tilfeller enn kontroller er derfor sannsynligvis
diagnostisert i løpet av siste del av studieperioden,
etter hvert som bruk av mobiltelefon er blitt mer vanlig
i befolkningen.
En tysk studie fant en økt risiko for øyesvulster blant
folk som brukte mobiltelefon ofte (Stang et al. 2001).
Forfatterne kunne ikke bekrefte disse resultatene i en
ny og betydelig større kasus-kontrollstudie (Stang et
al. 2009). Den danske kohortstudien fant ingen økt
forekomst av øyesvulster blant mobiltelefonabonnenter
(Johansen et al. 2002).
Det finnes også tre studier av leukemi (Cooke et al.
2010; Kaufman et al. 2009; Schuz et al. 2006a). Den
danske kohortstudien av Schuz og medarbeidere som
var basert på totalt 351 identifiserte tilfeller av leukemi,
fant ingen økning i risiko, hverken blant menn eller
kvinner. En britisk studie med samme design som
Interphone-studien (Cooke et al. 2010) fant heller ingen
økt risiko. Studien inkluderte 806 tilfeller av leukemi og
585 kontroller. En thailandsk sykehus-basert kasuskontrollstudie
omfattet 180 tilfeller av leukemi og
756 sykehuskontroller (Kaufman et al. 2009). Bruk av
mobiltelefon var uvanlig i denne studien, kun 14% av
kontrollene rapporterte mobiltelefonbruk, og generelt
var brukstiden også kort. Man fant en økt risiko for
leukemi med “borderline” statistisk signifikans (OR=1,5;
CI 1,0 - 2,4). I flere spesielle subgruppeanalyser fant
man noe høyere risikoøkninger. Blant annet ble
personer som brukte briller av metall, betraktet som
høyrisikogruppe.
Det er publisert tre studier av non-Hodgkins lymfom
(NHL) (Hardell et al. 2005b; Johansen et al. 2001; Linet
et al. 2006). Den danske kohortstudien identifiserte
120 tilfeller av non-Hodgkins lymfom, men fant ingen
tendens til økt risiko (Johansen et al. 2001). De fleste i
kohorten hadde hatt mobiltelefonabonnement kun
i kort tid. Hardell og medarbeidere inkluderte 910
tilfeller av NHL og 1016 kontroller. De fant ingen økt
risiko for non-Hodgkins lymfom blant mobiltelefonbrukere.
Imidlertid fant de tegn på risikoøkning for en
liten undergruppe av non-Hodgkins lymfom, T-cellelymfom
(53 tilfeller). En studie fra USA omfattet 551
tilfeller av non-Hodgkins lymfom og 462 kontroller.
De fant ingen økt risiko blant folk som brukte mobiltelefon,
hverken totalt eller for noen undergruppe av
non-Hodgkins lymfom, og heller ingen relasjon til hvor
mye telefonen var brukt. En noe økt risiko ble observert
for menn som hadde brukt mobiltelefon i minst 8
år, men økningen var ikke signifikant. For kvinner var
den tilsvarende risikoen redusert, men heller ikke dette
resultatet var signifikant.
To studier har undersøkt risikoen for hypofysesvulst
i forhold til bruk av mobiltelefon, og begge brukte
samme design som Interphone-studien (Schoemaker
og Swerdlow 2009; Takebayashi et al. 2008). Ingen
av studiene observerte noen økning i risiko. For
mobiltelefon og risiko for testikkelkreft er to studier
tilgjenge lig; heller ikke disse rapporterer om noen økt
risiko (Hardell et al. 2007; Schuz et al. 2006a). Et interessant
resultat fra den danske kohortstudien var også en
redusert risiko for røyke-relatert kreft blant menn. Det
kan derfor tenkes at menn som tidlig begynte å bruke
mobiltelefon, i større grad var ikke-røykere sammenliknet
med den øvrige befolkningen. Blant kvinnene
fant man derimot en økt risiko for røyke-relatert kreft,
samt en økt risiko for livmorhalskreft. En mulig forklaring
på disse resultatene er at kvinnene som var veldig
tidlig ute med å bruke mobiltelefon, har en annen
livsstil enn andre kvinner.
Konklusjoner - andre svulster
Publiserte kasus-kontrollstudier av spyttkjertelsvulster,
non-Hodgkins lymfom, leukemi, testikkelkreft,
hypo fysesvulster og øyesvulster gir ikke
støtte for at bruk av mobiltelefon påvirker risikoen
for å utvikle noen av disse svulsttypene. En dansk
kohortstudie gir heller ingen indikasjon på økt
92 Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet