rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

er gjennomført som provokasjonsforsøk i laboratorium,
der liksom-eksponering av forsøkspersonene
har vært brukt i tillegg til virkelig eksponering, og
forsøksperson ene har vært blindet for eksponeringen.
Havas (Havas et al. 2010) undersøkte variabiliteten
i hjerterytme til fjorten personer med helseplager
tilskrevet EMF, og elleve andre personer, som alle
ble eksponert i vekselvis 3 minutter med 2,45 GHz
radiofrekvente felt fra basestasjon for trådløs telefon
og i 3 minutter med liksom-eksponering. Total eksponeringstid
var 9 - 30 minutter, og effekttettheten var
oppgitt til 0,03-0,05 W/m 2 . Det ble ikke gjort noen
statistiske analyser av resultatene, men forskerne
skriver at data for enkeltpersoner viste at variasjonen
i hjerterytmen endret seg under eksponering for ti av
deltakerne. Av disse ti ble seks betegnet som ”sterkt”
eller ”moderat el-overfølsomme”. Det er imidlertid ikke
mulig å trekke noen konklusjoner fra denne studien,
fordi manualen for hjerterytmemåleren advarer mot
å bruke den i nærheten av kilder til elektromagnetisk
støy. Påviste endringer kan derfor like gjerne skyldes at
det var utstyret og ikke hjerterytmen som ble påvirket
av eksponeringen, slik det er påpekt i en kritisk
kommentar (Trottier og Kofsky 2010).
Fysiologiske responser ble også registrert i tre av de
andre provokasjonsforsøkene (Kim et al. 2011; Lowden
et al. 2011; Wallace et al. 2010; Wallace et al. 2011).
Lowden (Lowden et al. 2011) undersøkte effekt av
svake RF-felt på EEG registrert under søvn. (Resultater
fra samme studie som gjelder effekter på kognitive
funksjoner og selvrapporterte symptomer, er blitt
publisert tidligere (Hillert et al. 2008; Wiholm et al.
2009)). Det ble i forsøket benyttet tre timers eksponering
for det radiofrekvente signalet (884 MHz)
tilsvarende det fra en GSM 900 mobiltelefon. Maksimal
SAR i hodet midlet over 10 g vev var 1,4 W/kg. Tjuetre
personer med helseplager relatert til mobiltelefoner
og 25 kontroller deltok i søvnforsøket. Resultatet viste
ingen forskjell i effekten av eksponeringen på de to
gruppene. Analyse av alle forsøkspersonene samlet
viste endringer i EEG som indikerer noen endringer i
søvnmønsteret, men disse endringene gjenspeiles ikke
i selvopplevd endret søvnkvalitet.
Wallace og medarbeidere (Wallace et al. 2011) registrerte
hjerterytme og hudens ledningsevne til 48
personer som hadde symptomer tilskrevet EMF, og 132
kontrollpersoner, ved eksponering i 50 minutter for et
TETRA 20 basestasjonslignende RF felt (420 MHz,
20 Terrestrial Trunked Radio. Benyttes som radiotelefoner for politi,
brannvesen, ambulanser og ved andre tjenester.
pulsfrekvens 17,6 Hz, SAR: 0,27 mW/kg). Ingen effekter
av eksponeringen ble påvist. I samme forsøk ble også
hukommelse undersøkt, men det var ingen tegn på
at den ble påvirket av eksponeringen (Wallace et al.
2011). Eksponeringsnivået i denne studien var med
hensikt svært lavt, siden det skulle etterligne det som
var aktuelt med basestasjonseksponering. Forskerne
valgte “følsomme” deltakere, som vanligvis tilskrev
symptomene sine til mobiltelefoner og/eller basestasjoner,
men det er ikke informert i artiklene hvor
mange som mente de vanligvis fikk symptomer på
grunn av signaler fra basestasjoner. Det er altså uvisst
om de “følsomme” forsøkspersonene var egnet til å vise
en effekt av basestasjonseksponeringen dersom en slik
effekt finnes. Denne studien kan derfor ikke tillegges
vesentlig vekt.
Kim og medarbeidere (Kim et al. 2011) eksponerte 15
personer som tilskrev sine symptomer EMF fra elektrisk
utstyr og/eller høyspentlinjer, og 16 friske kontrollpersoner,
med et 60 Hz 12,5 µT magnetfelt. Denne
frekvensen og feltstyrken tilsvarer det som maksimalt er
målt under høyspentlinjer (Kim et al. 2011). Ikke for noen
av gruppene ble det observert effekt av eksponeringen
for noen av de målte fysiologiske variablene hjerterytme,
variasjon i hjerterytmen og respirasjonsfrekvensen.
I tillegg til å måle fysiologiske og kognitive responser,
undersøkte Wallace (Wallace et al. 2010) om velværet
til eksponerte personer ble påvirket av TETRA-signalene,
mens Kim (Kim et al. 2011) undersøkte om de
lavfrekvente magnetfeltene ga symptomer eller ble
registrert av deltakerne. Heller ikke her ble det funnet
noen effekt av eksponeringen. For studien til Wallace
og medarbeidere gjelder også her at de “følsomme”
deltakerne kanskje ikke var de rette til å kunne
vise en mulig effekt. I to andre provokasjonsforsøk
(Nieto-Hernandez et al. 2011; McCarty et al. 2011) var
selvrapporterte symptomer i fokus. Nieto-Hernandez
inkluderte 60 personer, som rapporterte helseplager
ved bruk av TETRA-telefoner, og 60 kontrollpersoner.
Disse ble eksponert i 50 minutter for signal fra TETRAtelefoner
med en pulsfrekvens på omkring 16 Hz, og
dessuten kontinuerlig signal. For begge typer eksponering
var frekvensen på det radiofrekvente signalet
385,25 MHz og maksimal SAR for 10 g vev var 1,3
W/kg. Åtte ulike symptomer ble registrert. Ved den
kontinuerlige eksponeringen ble det rapportert mer
hodepine for begge gruppene av forsøkspersoner, mer
trøtthet blant deltakerne med helseplager tilskrevet
EMF, og mer konsentrasjonsproblemer for kontrollgruppen.
I tillegg opplevde flere personer som hadde
helseplager tilskrevet EMF, redusert kløe ved denne
eksponeringen. Ved den pulsede eksponeringen fra
TETRA-telefonen ble det kun rapportert mer konsen-
Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet 125