rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

også analyser der bruk av trådløse telefoner ikke ble
regnet med som eksponering. Dette betyr at personer
som brukte trådløs telefon, men ikke mobiltelefon, ble
kategorisert som ueksponerte, akkurat som i andre
studier. Dette påvirket bare risikoestimatene marginalt.
I artikkelen framgår det også at risikoestimatet for
svulster i tinninglappen ikke er høyere enn det man
finner i andre deler av hjernen som er mindre eksponert
når man bruker mobiltelefon.
Interphone
Interphone er et internasjonalt samarbeid som
studerte forholdet mellom mobiltelefonbruk i aldersgruppen
30-59 år og risiko for hjernesvulst, akustikusnevrinom
(svulst i hørselsnerven) og spyttkjertelsvulst.
Kasus-kontrollstudier med lik design ble gjennomført
av 16 forskningssentre fra 13 land. Studien ble koordinert
av International Agency for Research on Cancer
(IARC), som er WHOs kreftforskningsinstitutt.
Et flertall av en rekke nasjonale publikasjoner fra
Interphone-studien var tilgjengelige da ICNIRP og
SCENIHR gjennomførte sine vurderinger; disse publikasjonene
tilsvarte ca. 60-70% av hele Interphonematerialet.
Senere er det publisert analyser av gliom
og meningeom i hele det internasjonale Interphonematerialet
(INTERPHONE 2010), og materialet er vurdert
av SSMs ekspertgruppe (IEGEMF 2010). Siden Interphone-studien
er viktig for den samlede vurderingen,
beskrives resultatene relativt detaljert her. I 2011 ble
det også publisert resultater for akustikusnevrinom
(INTERPHONE 2011).
I de internasjonale Interphone-analysene inkluderte
man 2708 pasienter med gliom, 2409 med meningeom,
1105 med akustikusnevrinom, og matchede kontroller
til disse. Detaljert informasjon om mobilbruk og andre
potensielle risikofaktorer for hjernesvulst ble samlet
inn gjennom personlige intervjuer med tilfeller og
kontroller. Deltakerraten var 64% for gliom, 78% for
meningeom, 82% for akustikusnevrinom, og 53% for
kontrollene.
Tiden fra første bruk av mobiltelefon
For vanlig bruk av mobiltelefon, som i denne studien
ble definert som bruk i gjennomsnitt minst en gang
i uken i minst seks måneder, fant man en odds ratio
(OR) på 0,81 (95% CI 0,70 - 0,94) for gliom, 0,79 (95%
CI 0,68 - 0,91) for meningeom, og 0,85 (95% CI 0,69
- 1,04) for akustikusnevrinom. For dem som begynte
å bruke mobiltelefonen minst 10 år før diagnosen,
var OR 0,98 (95% CI 0,76 - 1,26) for gliom, 0,83 (95%
CI 0,61 - 1,14) for meningeom, og 0,76 (95% CI 0,52
til 1,11) for aku stikusnevrinom (INTERPHONE 2010).
Siden en større andel kontroller takket nei til å delta i
studien sammenliknet med tilfellene, ble det anslått at
risikoestimatene var undervurdert med 5-15%, basert
på en analyse av konsekvenser av begrenset deltakelse
av pasienter og kontroller (Vrijheid et al. 2009b). Den
reduserte risikoen som ble funnet i Interphone-studien
var imidlertid større enn den som kunne skyldes en
slik underestimering, spesielt for gliom etter svært
kort tids mobiltelefonbruk, som ga OR lik 0,62 (95%
CI 0,46 - 0,81). SSMs ekspertgruppe bemerket - i
likhet med forfatterne selv - at det fantes flere indikasjoner
på at ikke bare utvalgsfeil på grunn av bortfall
hadde påvirket resultatene. Blant annet var det ingen
sammenheng mellom størrelsen på risikoreduksjon og
bortfallets størrelse ved de ulike studiesentrene. Man
diskuterte også andre forklaringer på den observerte
lavere risikoen, blant annet hvorvidt tidlige symptomer
fra svulsten før den ble diagnostisert, kunne ha
påvirket tilbøyeligheten til å begynne å bruke mobiltelefon.
I et vedlegg til artikkelen (INTERPHONE 2010) har
man forsøkt å korrigere for utvalgsfeil ved å definere
den laveste eksponeringskategorien som kontroll,
i stedet for ueksponerte kontroller. Resultatet av
denne analysen var et forhøyet risikoestimat for gliom
uansett hvor lenge man hadde brukt mobiltelefon. For
eksempel fant man 70% økt risiko for gliom etter 2-4
års bruk av mobiltelefon. For meningeom var risikoen
fortsatt redusert, og for akustikusnevrinom var det
ingen signifikant økning i risiko. Denne metoden for å
korrigere resultatene baserer seg imidlertid på at det
bare er utvalgsfeil som var årsaken til de lave risikoestimatene.
Dersom det var andre faktorer som førte
til de lave risikoestimatene, kan slike korreksjoner føre
til at man introduserer nye systematiske feil som gjør
at risiko estimatene overdrives. Analysen i vedlegget
tyder på en slik effekt, siden økningen i risiko for gliom
etter svært kort tids mobiltelefonbruk – dersom de var
sanne – ville vise seg i kreftregistrenes insidensrater
for gliom. Det er imidlertid ingenting som tyder på at
forekomst av gliom virkelig er endret etter at mobiltelefoner
ble innført (de Vocht et al. 2011; Deltour et al.
2012; Deltour et al. 2009; Inskip et al. 2010).
Omfanget av mobiltelefonbruk
Interphone-studien analyserte også risikoen for gliom,
meningeom og akustikusnevrinom i relasjon til total
samtaletid og totalt antall mobiltelefonsamtaler.
Eksponeringen ble delt inn i 10 eksponeringskategorier
for å undersøke mulige dose-responsforhold.
For den totale samtaletiden fant man at risikoestimatene
var nær eller rett under 1,0 i de ni første eksponeringskategoriene,
og det var ingen respons som
økte med dosen. I den høyeste kategorien var OR =
1,40 (95% CI 1,03 - 1,89) for gliom, 1,15 (95% CI 0,81
- 1,62) for meningeom, og 1,32 (95% CI 0,88 - 1,97)
for akustikusnevrinom. Dersom man brukte fem års
Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet 87