rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

le det funnet en signifikant økt risiko for testikkelkreft
(OR = 3,1), men det var ingen sammenheng med
selvrapportert radareksponering eller med eksponering
for radar eller andre mikrobølger vurdert av
en yrkeshygieniker, som baserte klassifiseringen av
eksponering på tilgjengelig yrkeshistorikk. Et kluster
(en opphopning) av testikkelkreft ble rapportert for
seks personer som rutinemessig brukte håndholdt
trafikk-radarutstyr i Washington State, USA, i en kohort
av 340 politibetjenter (Davis og Mostofi 1993), med
observert:forventet ratio = 6,9. (Eksponeringsnivået
ved bruk av slikt utstyr er vanligvis under 0,2 W/m 2
(=20 µW/cm 2 )) (Lotz et al. 1995). I en stor amerikansk
marinekohort med radareksponering, var risiko for å
dø av testikkelkreft i gruppen med antatt høy eksponering
lavere enn forventet (SMR 0,6 (0,2 til 1,4), n = 5)
(Groves et al. 2002).
I en kasus-kontrollstudie undersøkte man selvrapportert
eksponering for mikrobølger eller radar (eksponering
for mikrobølgeovn i hjemmet var ikke tatt med),
og mulig assosiasjon med malignt (ondartet) melanom
(føflekksvulst) i øyet. Det ble rapportert en OR på 2,1
(95% CI 1,1-4,0) (Holly et al. 1996). Stang og medarbeidere
(Stang et al. 2001) rapporterte økt risiko for slik
kreft blant personer med selvrapportert yrkeseksponering
for RF-felt i minst seks måneder og i flere timer
per dag (14% av tilfellene, 10% av kontrollene) og for
yrkeseksponering for radioapparater i flere timer per
dag (OR 3,3; 95% CI 1,2-9,2). Det ble imidlertid ikke
funnet noen økende risiko ved økt varighet av eksponeringen
og heller ingen økt risiko blant dem som var
eksponert for radar (OR 0,4 95% CI 0,0- 2,6). Studien
var liten, og data fra to ulike datasett ble kombinert i
analysen.
I en kanadisk ”nested” kasus-kontrollstudie blant
ansatte i kraftforsyning i Quebec med antatt eksponering
for pulsede elektromagnetiske felt, ble det rapportert
en signifikant økt risiko for lungekreft (Armstrong
et al. 1994), og analysen viste en eksponerings-responsgradient
ved økende kumulert eksponering. Justering
for røyking (det ble benyttet et lite presist mål) og
andre faktorer påvirket i liten grad resultatene. I en
undersøkelse av tilsvarende eksponering i en kohort
av kraftforsyningsansatte i USA, ble det ikke funnet
noen tilsvarende økt risiko for lungekreft (Savitz et al.
1997), men eksponeringsdataene var usikre som følge
av at det var vanskelig å rekapitulere matrisen brukt
for pulsede felt i den kanadiske studien. Flere andre
studier av RF-eksponerte har heller ikke rapportert
noen sammenheng med lungekreft (Groves et al. 2002;
Milham 1988; Morgan et al. 2000; Szmigielski 1996;
Szmigielski et al. 2001; Tynes et al. 1996; Lagorio et al.
1997; Milham 1985; Muhm 1992).
En samlet vurdering av tilgjengelig litteratur om
yrkeseksponering for RF-felt gir ingen sikre holdepunkter
for at slik eksponering påvirker forekomst av
ulike kreftformer eller endrer kreftutvikling. En rekke
metodologiske begrensninger i studiene innebærer
at det ikke kan trekkes noen endelig konklusjon
ved rørende slik eksponering; eksponeringsdata er ofte
ikke sammenlignbare, og jobbtitler er brukt i flere av
de publiserte studiene. Jobbtitler er et relativt usikkert
indirekte mål for RF-eksponering.
4.4.2.3 Mobiltelefoner og risiko for kreft
Metodevurderinger
De fleste tilgjengelige studier av mobilbruk og
kreftrisiko er såkalte kasus-kontrollstudier (se kapittel
4.3.4.1), der man i løpet av en gitt tidsperiode identifiserer
og studerer alle nye tilfeller av sykdommen,
f.eks. hjernesvulst. For samme tidsperiode velger man
tilfeldig fra befolkningen kontrollpersoner som ikke
har sykdommen. Informasjon om mobiltelefonbruk og
andre relevante risikofaktorer samles inn i etterkant,
dvs. når sykdommen allerede har inntruffet. Sykdomstilfellene
(kasus) svarer på spørsmål om sine tidligere
mobiltelefonvaner, dvs. før sykdommen ble diagnostisert,
mens kontrollene gir opplysninger om sin mobiltelefonbruk
i tilsvarende tidsperiode.
Feil og skjevhet i rapportering av mobiltelefonbruk
Et eksempel på rapporteringsfeil (se kapittel 4.3.4.3,
som gir en generell omtale av feil og feilkilder i epidemiologi)
er at det kan være vanskelig å huske hvor mye
man snakket i mobiltelefon mange år tidligere, kanskje
10-15 år tilbake i tid, eller i hvilket år man begynte å
bruke mobiltelefon. Hjernesvulst kan også i seg selv
påvirke hukommelsen og evnen til selvrapportering
av mobiltelefonbruken. Rapporteringsfeil kan oppstå
når selve sykdommen påvirker hvordan pasientene
tolker sin mobiltelefonbruk: Hvis pasientene tenker at
mobil telefonbruk kan ha vært en årsak til svulsten, kan
dette føre til at de systematisk overvurderer sine tidligere
mobiltelefonvaner. Dette kan føre til at sammenhengen
mellom mobiltelefonbruk og sykdom blir gal
(”recall bias”; se kapittel 4.3.4.3).
Såkalte valideringsstudier er blitt gjennomført for å
undersøke hvor vanskelig det er å huske egen mobiltelefonbruk,
og om det finnes forskjeller mellom tilfellene
og kontrollene i så måte. Valideringsstudiene har
bare kunnet undersøke evnen til å huske relativt kort
tid tilbake, dvs. fra 6 måneder til maksimalt 4-5 år. Dette
er en begrensning fordi mobiltelefoner har eksistert i
en periode på opptil 15 år. Valideringsstudiene fant at
gjennomsnittspersonen undervurderte antallet mobiltelefonsamtaler
og overvurderte hvor lenge han/hun
hadde snakket i telefonen (Vrijheid et al. 2009a; Vrijheid
82 Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet