rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

ikke blir fjernet - trykke på nærliggende vitale vev, og
det kan ha alvorlige konsekvenser. Den vanligste typen
ondartet hjernesvulst er gliom, mens mening eom
er den vanligste godartede typen; meningeom er
bare unntaksvis ondartet, men alltid alvorlig ved
at den presser på annet vev. Akustikusnevrinom er
også i de aller fleste tilfelle en godartet svulst. Svulst i
nerve systemet kan også forekomme i andre deler av
kroppen, f.eks. i ryggraden, men slike lokalisasjoner er
ikke studert i forbindelse med bruk av mobiltelefoner.
Ved ICNIRPs og SCENIHRs gjennomgang av forskning
fant man 14 studier av gliom eller ondartet hjernesvulst,
publisert i 17 artikler (Auvinen et al. 2002;
Christensen et al. 2005; Hardell et al. 1999; Hardell et al.
2002a; Hardell et al. 2002b; Hardell et al. 2005a; Hardell et
al. 2006a; Hepworth et al. 2006; Hours et al. 2007; Inskip
et al. 2001; Johansen et al. 2001; Klaeboe et al. 2007; Lonn
et al. 2005; Muscat et al. 2000; Schuz et al. 2006b; Schuz et
al. 2006a; Takebayashi et al. 2008).
Det var 11 studier av meningeom (Auvinen et al. 2002;
Christensen et al. 2005; Hardell et al. 2005a; Hardell et al.
2002b; Hardell et al. 1999; Hours et al. 2007; Inskip et al.
2001; Johansen et al. 2001; Klaeboe et al. 2007; Schuz et
al. 2006b; Schuz et al. 2006a; Takebayashi et al. 2008).
Videre var det 13 studier av akustikusnevrinom
(Auvinen et al. 2002; Christensen et al. 2005; Hardell et al.
1999; Hardell et al. 2002b; Hardell et al. 2005a; Hours et
al. 2007; Inskip et al. 2001; Klaeboe et al. 2007; Lonn et al.
2004; Muscat et al. 2002; Schlehofer et al. 2007; Schuz et
al. 2006a; Takebayashi et al. 2006; Warren et al. 2003) Det
fantes også 4 studier av svulst i spyttkjertel (Auvinen
et al. 2002; Hardell et al. 2004; Lonn et al. 2006; Sadetzki
et al. 2008). Det fantes bare noen få studier av andre
svulsttyper som non-Hodgkins lymfom (Hardell et al.
2005b; Johansen et al. 2001), testikkelkreft (Hardell et al.
2007; Johansen et al. 2001; Schuz et al. 2006a), hypofysesvulster
(Takebayashi et al. 2008) og øyesvulster (uvealt
melanom) (Johansen et al. 2002; Stang et al. 2001).
Undersøkelsene av hjernesvulst kan deles inn i fire
grupper: Noen tidlige studier fra USA med svært
kort eksponeringstid (Inskip et al. 2001; Muscat et al.
2000), tre svenske studier av Hardell og medarbeid ere
(Hardell et al. 2005a; Hardell et al. 2006a; Hardell et
al. 2002b; Hardell et al. 2002a; Hardell et al. 1999), 7
nasjonale Interphone-studier (Christensen et al. 2005;
Hepworth et al. 2006; Hours et al. 2007; Klaeboe et al.
2007; Lonn et al. 2005; Schuz et al. 2006b; Takebayashi et
al. 2008) (se nærmere omtale av Interphone nedenfor),
samt to nordiske studier basert på registerinformasjon
om mobiltelefonabonnementer (Auvinen et al. 2002;
Johansen et al. 2001; Schuz et al. 2006a). To studier var
kohortstudier (Dreyer et al. 1999; Johansen et al. 2001;
Schuz et al. 2006a), mens de øvrige var kasus-kontrollstudier.
En av kohortstudiene ble avbrutt etter bare
ett års oppfølging, og kunne derfor ikke gi brukbar
informasjon (Dreyer et al. 1999).
Gliom
Alle disse studiene undersøkte risiko for ulike typer
hjernesvulster i forhold til hvor lenge man hadde brukt
mobiltelefon, regnet som tiden fra første gangs bruk.
Best statistisk datagrunnlag fant man for kort tids bruk.
Ved bruk av mobiltelefon i opptil 5 år fant de fleste
studiene ingen økt risiko for gliom. Kun en av studiene
(Hardell et al. 2006a) rapporterte en klart økt risiko. Den
finske studien som baserte eksponeringsest imatene på
data fra mobiloperatører (Auvinen et al. 2002) rapporterte
en noe økt risiko blant folk som hadde brukt mobiltelefoner
i inntil to år, men denne studien var basert på
svært små tall og funnet var ikke statistisk signifikant.
For langtids bruk var færre data tilgjengelige, og den
tilfeldige variasjonen var større, men igjen var det bare
en av studiene, av Hardell og medarbeidere (Hardell
et al. 2006a), som fant en klar økning i risiko, med
over tre ganger økt risiko ved minst 10 års bruk. De ni
andre studiene som hadde data om langtidsbruk, fant
ingen signifikant økning i risiko. Den tyske Interphonestudien
fant en trend mot økt risiko basert på et svært
lite antall eksponerte personer (Schuz et al. 2006b),
mens den japanske Interphone-studien (Takebayashi
et al. 2008) fant en tendens til beskyttende effekt, men
igjen basert på et lite antall personer med lang tids
bruk. Den danske kohortstudien (Schuz et al. 2006a),
som brukte registrert informasjon fra mobiloperatører
til å estimere eksponering, fant også en statistisk signifikant
beskyttende effekt. De andre seks studiene fant
ingen tegn til økning i risiko eller beskyttende effekter.
Når man vektet sammen alle resultatene fant man at
risikoestimatet lå tett opp til 1,0, dvs. ingen effekt, med
godt statistisk grunnlag, noe som gir smale konfidensintervall
(dvs liten statistisk usikkerhet i resultatet).
Man fant imidlertid at forskjellene mellom resultatene
av studiene var større enn det som kunne forventes
bare på grunn av tilfeldig variasjon. Kilden til denne
heterogeniteten viste seg å være studien av Hardell og
medarbeidere (Hardell et al. 2006a). Når denne studien
ble fjernet fra sammenvektingen av resultat ene,
ble det vektede risikoestimat likevel ikke påvirket
betydelig, dvs. det lå fremdeles nær 1,0.
Meningeom
For meningeom fant ingen av studiene noen økt
risiko etter kortvarig bruk av mobiltelefon. For
langsiktig bruk var det igjen kun studier av Hardell og
84 Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet