rapport 2012:3 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

8.3.3 Risikokommunikasjon i forhold til RFeksponering
Wiedemann (Wiedemann et al. 2006; Wiedemann og
Schutz 2011) drøfter hvilke tiltak som kan gjøres for
å få til en god risikokommunikasjon på området. For
det første må en være klar på å skille mellom eksponeringsfaktorens
(her RF-felt) mulige iboende helsefare
og slik risikoen gitt den aktuelle eksponering vil være
for befolkningen i praksis (se innledning del I, og
innledninger til kapitlene 4 og 5). Her er det viktig å
være tydelig på hva det foreligger vitenskapelig holdepunkter
for og ikke, og med hvilken vitenskapelig
styrke. Et viktig poeng her er at en aldri vitenskapelig
kan bevise at en eksponering ikke kan føre til negativ
effekt på helsen, men en kan ha varierende grad av
holdepunkter for at en eksponering ikke fører til helseskade.
Dette leder til en kritisk side ved risikokommunikasjon.
Sjansene for å nå fram med et budskap
er asymmetrisk fordelt mellom budskap om at det
foreligger eller ikke foreligger risiko. Det er ofte lettere
å vise folk et tydelig faglig grunnlag for å advare mot
en fare enn for å vise fravær av fare (Wiedemann og
Schutz 2011; Barnett et al. 2007). Dette passer godt med
menneskets preferanse for negativ informasjon (Ito et
al. 1998). Dolan og Rowley råder også myndigheter til
å skolere allmennheten i å forstå at publikasjoner kan
være av ulik faglig kvalitet (Dolan og Rowley 2009) (se
også kapittel 4.2 og 4.3). Man må også se på totaliteten
i den foreliggende vitenskapelige dokumentasjon, ikke
basere seg på enkeltpublikasjoner.
Det er behov for mer forskning når det gjelder hvordan
risikokommunikasjon kan legges opp (Wiedemann og
Schutz 2011). For eksempel kan det ofte være utilstrekkelig
å gi allmennheten faktainformasjon uten at den
samtidig ledsages av andre tiltak. I verste fall kan en
slik ensidig strategi øke bekymringen (Morgan et al.
1985). Kvalitative studier antyder at for dem som i
utgangspunktet har store bekymringer angående
eksponering for EMF, vil informasjon om usikkerhet
kunne styrke deres bekymring og bidra til å utvikle nye
måter å se på disse helsefarene (se referanser i (Barnett
et al. 2007). Dette underbygger at det kan være nyttig
å legge opp risikokommunikasjon differensiert ut fra
hvilke grupper en vil nå, i og med at behovene og
interessene kan være ulike (Barnett et al. 2007). Teknisk
og statistisk informasjon om EMF og risiko er abstrakt,
og kan dermed ha begrenset betydning for den
enkeltes forståelse av risiko (Slovic et al. 2005). Dermed
må informasjon til den enkelte konkretiseres og gjøres
praktisk forståelig. I Danmark viste en spørreundersøkelse
at over to tredjedeler av dem som deltok, følte
at de hadde fått utilstrekkelig offentlig informasjon
om 3G-systemet (Kristiansen et al. 2009). Et av hovedmålene
med risikokommunikasjon er å gi allmenn-
heten anledning til å ta informerte valg med hensyn
til potensiell risiko og fordeler. Foruten full åpenhet
om den informasjon som finnes, kan dette bare skje
hvis folk både oppfatter og tror på informasjonen.
Dermed er tillitt en viktig premiss for informasjonen (se
referanser i (Nielsen et al. 2010).
8.3.4 Opplevelse av helserisiko fra RF-felt og
kulturelle forhold
Når det gjelder basestasjoner drøfter Burgess (Burgess
2002) ulik utvikling av bekymring, samt ulike tiltak og
roller fra myndigheter og politikere, i Storbritannia, USA,
Irland, Italia og Australia. Med henvising til Spector og
Kitsuse (1977) (sitert i (Burgess 2002)) drøfter han noen
typiske roller i denne utviklingen: de som setter fram
krav (f.eks. pressgrupper som mener at forebyggende
tiltak må iverksettes), de som fungerer som nøkkelspillere
(f.eks. profilerte politikere og media som støtter
saken) for at problemstillingen kommer i fokus og
hvordan institusjoner (f.eks. myndigheter) reagerer.
Måten dette samspillet fungerer på, bestemmer
om problemet blir begrenset til en mindre gruppe
eller store deler av samfunnet. Dermed kan utfallet
bestemmes av andre faktorer enn det problemet i seg
selv representerer, som f.eks. kan være et vesentlig
eller et ubetydelig problem. Burgess går også gjennom
andre deler av litteraturen om hvordan opplevelse
av risikoer kan oppstå på kulturell basis. Deretter går
han gjennom utviklingen og forholdene i hvert av de
nevnte landene. Det er tydelige forskjeller i hvilken
grad basestasjoner har blitt oppfattet som å representere
en helserisiko, hva slags aktører og situasjoner
som har bidratt til å styre utviklingen og hvilken rolle
politikere og myndigheter har valgt. Det fremgår
av gjennomgangen av forvaltningen i ulike land (se
kapittel 9), at slike forskjeller har ført til ulike regler og
ulik bruk av forsiktighetsprinsipper. Burgess konkluderer
med at ”det er viktig å anerkjenne at offentlige
forsiktighets responser i seg selv kan spille en aktiv, til
og med bestemmende, rolle i den sosiale konstruksjonen
av helserisiko.” Som tidligere nevnt, peker
Burgess på at det ser ut til å ha vært god grobunn for å
flytte bekymring for helserisiko ved kraftledninger over
til bekymring for basestasjoner (Burgess 2002) som del
av disse prosessene.
Det synes også betimelig å tematisere medias rolle i
dannelsen av oppfatninger om risiko knyttet til EMF.
Enkeltstående forskningsprosjekter som synes å vise
positive sammenhenger mellom eksponering for svake
RF-felt og kreft kan få betydelig større overskrifter enn
forskningsprosjekter som ikke gir støtte for at det er
sammenheng. Disse budskapene kan lett nå et langt
bredere lag av befolkningen enn offentlig informasjon
om risiko.
160 Rapport 2012:3 • Folkehelseinstituttet