AGORA - tidsskrift for forskning, udvikling og idéudveksling i ...

AGORA - tidsskrift for forskning,
udvikling og idéudveksling i professioner
At mennesker i deres fylogenetiske utvikling reiste seg opp til en bipedal (”to føtters”) livsform, der
armene frigjøres fra sin transportfunksjon, er i så måte et karakteristisk kjennetegn. De frigjorte armene
brakte fram en enestående spesialisering av hendene som mennesket som art bare deler med svært få
andre primater: Vi kan opponere tommelfingeren, et forhold som åpner opp for utstrakt verktøybruk.
I forbindelse med utviklingen av menneskeartens spesielle sentralnervesystem er det påfallende at
korteksens (storhjernebarkens) framvekst skjedde i takt med at mennesker erobret verden gjennom
bruk av verktøy. Verktøybruk kan blant annet også betraktes som en enorm utvidelse av menneskelige
bevegelsesmuligheter. Sammen med språkutviklingen er dette et av de fenomenene som best kjennetegner
”det spesifikt menneskelige”.
Som for alle andre dyr gjelder også for menneskene at de fra fødsel til død er i bevegelse, selv om form,
mengde og intensitet av bevegelse naturlig nok varierer. En slik observasjon bygger først og fremst på
fysikalske fenomener. Ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid at bevegelse er et mye mer komplekst
og mangfoldig begrep som kan forstås på mange forskjellige måter ut over et fysikalsk perspektiv der det
siktes til en forflytting av massepunkter i rom og tid. Noen eksempler:
I et metaforisk perspektiv symboliserer bevegelse helt generelt endring, det vil si en kontinuerlig
endringsprosess eller en metamorfose (fra puppe til sommerfugl). Kroppens morfologiske endringer i
løpet av utviklingen kan således forstås som bevegelse på samme måte som de fysiologiske prosessene i
forbindelse med vekst og modning. En slik metaforisk forståelse ble allerede brukt i oldtiden, bl.a. av de
greske filosofene lenge før Kristi fødsel. I et filosofisk og antropologisk perspektiv sees bevegelse som
et grunnfenomen for alt levende og et kjennetegn for det spesifikt menneskelige som for eksempel den
allerede nevnte oppreiste kroppsholdningen og opposisjonen av tommelfingeren for verktøybruk. I et
biologisk perspektiv ser man på bevegelse som et anatomisk og fysiologisk fenomen som sikrer individets
og fellesskapets eksistens og sørger for artens overlevelse. I et sosiologisk og kulturelt perspektiv bidrar
bevegelse til å konstituere fellesskap og kultur og er selv produkt av sosiale og kulturelle forhold.
To andre begrep som ofte blir brukt i drøftinger av sammenhengen mellom bevegelse læring
eller oppdragelse er fysisk aktivitet og idrett. Bruken av disse begrepene gir uttrykk for et syn på
bevegelsesfenomenet som har større affinitet til noen av de nevnte perspektivene. Fysisk aktivitet
er særlig relatert til et fysikalsk og et biologisk perspektiv, mens idrett i tillegg kan betraktes som et
sosiokulturelt fenomen, en spesifikk menneskelig form for utfoldelse av kroppslighet i bevegelse.
Som en oppsummering kan det sies at bevegelse brukes som et overbegrep for nokså ulike momenter og
aspekter ved menneskers kroppslighet. Ut fra en slik forståelsesramme blir det tydelig at man vanskelig
kan diskutere sammenhengen mellom bevegelse og læring utelukkende på et generelt plan. Vil man se
nærmere på relasjonen er man nødt til å presisere hvilke konkrete aspekter ved både læring og bevegelse
man egentlig er interessert i. I neste avsnitt skal det med utgangspunkt i det presenterte lærings- og
bevegelsesforståelse undersøkes hva som kan ligge til grunn for en mulig relasjon mellom de to.
Bevegelsens mulige betydning for læring
I et historisk perspektiv har kropp og bevegelse, med noen signifikante unntak, blitt tilskrevet kun
beskjeden betydning for læring. Man har i overveiende grad gått ut fra en form for negativ sammenheng
som kommer til uttrykk i ordtaket ”Har du det ikke i hodet, så har du det i beina”. Altså enten er du
flink med tenkingen eller så har du gode kroppslige evner og ferdigheter (noe som til en viss grad kan
ansees som en tidlig versjon av multiple intelligenser). Læring ble først og fremst ansett som en åndelig,
www.cvustork.dk/agora/ 25