AGORA - tidsskrift for forskning, udvikling og idéudveksling i ...

AGORA - tidsskrift for forskning,
udvikling og idéudveksling i professioner
som har beveget seg mye eller begge deler, har en tendens til også å være blant de bedre når det gjelder
kognitive oppgaver. Likeså, og som nevnt tidligere, går kognitive funksjonsforstyrrelser ofte hånd i hånd
med motoriske problemer.
Imidlertid vet man per i dag relativ lite om mulige årsakssammenhenger mellom kognitive prosesser og
bevegelse. Det finnes kun få resultater som tyder på at kognitive prosesser i særlig grad kan fremmes
gjennom bevegelse, de fleste forsøk i denne retningen nådde ikke fram til særlig overbevisende funn.
Det er opplagt at man kan ha spesifikt kognitivt utbytte på grunn av deltakelse i en bestemt idrett. Det
kan for eksempel nevnes høyt utviklete strategisk taktisk kunnskaper i fotball, både som teoretisk viten
(viten om) og som handlingsviten (viten hvordan). Det finnes mange undersøkelser som konstaterer både
hurtigere, riktigere og mer effektive informasjonsbehandlingsprosesser når det gjelder idrettsspesifikke
oppgaver, jo mer kompetanse og erfaring en utøver har. Det kunne imidlertid ikke påvises at denne
overlegenhet også gjelder i forbindelse med ikke idretts-spesifikke oppgaver. I noen studier viste det seg
til og med at forskjellene i kvaliteten av taktiske vurderinger først kommer til uttrykk når testoppgavene
løses under fysisk belastning. Testresultatene til eksperter og ikke-eksperter skilte seg i mindre grad fra
hverandre når idrettsspesifikke tester kun ble løst i på en fysisk inaktiv måte. Slike funn kan tyde på at en
del av den kognitiv kompetansen som direkte har med kontrollen av bevegelseshandlinger å gjøre, kan
”sitte andre steder i kroppen”, altså ikke bare i hjernen.
Dermed kan det sies at det sannsynligvis ikke er riktig å postulere udifferensierte transferantakelser
fra bevegelse til det generelle kognitive funksjonsnivå. Bevegelse har absolutt et potensial for kognitiv
læring, men på hvilke områder, i hvilken form og under hvilke forutsetninger er imidlertid fortsatt relativ
uavklart.
Personlighets- og identitetsområde
De fem områdene som hittil er blitt nevnt er på ingen måte uavhengige av hverandre, det finnes tvert i
mot mange og gjensidige påvirkninger og overlappinger. Personlighets- og identitetsområdet kan således
forstås som et produkt av biologiske, sosiale, motoriske emosjonelle og kognitive forhold som utfolder
seg i en bestemt sosiokulturell og historisk kontekst. På den andre siden påvirker personlighet og identitet
igjen emosjonelle, sosiale, kognitive og motoriske prosesser og kanskje til og med biologiske forhold
(psykosomatikk).
Med henblikk på sammenhengen mellom personlighet og bevegelse (idrett) ble det gjennomført enormt
mye forskning på 70- og 80-tallet i det forrige århundre. Denne perioden kjennetegnes gjennom utstrakt
bruk av klassiske personlighetstester, altså egenskapsorienterte tilnærminger (trait-konseptet). Man gikk
ut fra at det finnes visse karakteristika ved en person som er relativ uavhengige av situasjon og tid og at
disse karakteristikaene står i sammenheng med om en person beveger seg mye eller ikke og hvilken form
for bevegelsesaktiviteter vedkommende driver med.
Generelt kan man konkludere med at disse undersøkelsene ikke kom fram til entydige relasjoner mellom
bevegelse og personlighet og at man må gå ut fra at personligheten til idrettsutøvere eller personer som er
mye i bevegelse er like forskjellige som blant befolkningen for øvrig. De studiene som likevel kom fram
til en viss sammenheng viser seg ofte å være forskningsmetodisk problematiske.
Et aspekt ved personligheten som frambrakte mye klarere funn er selvbildet, altså måten et menneske
ser på seg selv og/eller vurderer seg selv. Det er i dag meget godt dokumentert at det finnes en
relasjonen mellom selvbilde og bevegelse, både når det gjelder korrelasjon og en årsaksmessig (kausal)
sammenheng. Deltakelse i fysisk aktivitet synes altså å formidle erfaringer som kan medføre en varig
www.cvustork.dk/agora/ 29