Franchise i varehandelen: Makt uten ansvar - De Facto

4. Franchiseavtalen – hvor mye kontrollerer
franchisegiver?
I teorien om franchise vektlegges at franchise er et samarbeid mellom to parter som begge
skal ha fordeler. I praksis styres likevel veldig mye i en franchiseavtale av franchisegiver, i
praksis er det lite eller ikke noe spillerom for forhandlinger for den enkelte franchisetaker.
Men franchisegiver har i en del tilfelle flere alternative franchiseavtaler. De kan være
avhengig av om du selv eier lokalene franchisen skal drives i, eller om du driver i
franchisegivers lokaler. Avtalen kan også variere ut fra ulike forventninger til omsetningens
størrelse. Som eksempel har ICA flere forskjellige ”nivåer” på sine franchiseavtaler.
Franchisetakers valg vil være at du må akseptere vilkårene i det franchisesystem du knytter
deg til, eller la være å knytte deg til systemet. At franchiseavtalene må være bygget over
samme mal går det an å forstå. Det vil i praksis være svært vanskelig hvis for eksempel to
Rema-butikker i samme by betaler forskjellig vederlag til Reitangruppen for å bruke Remanavnet.
Eller hvis to Rimi-butikker skulle ha både forskjellig vareutvalg eller forskjellige
priser på de samme varene.
Hvor makta i avtaleforholdet sitter illustrerer Børge Nilssen godt i sin bok om franchise (s.97-
98):
”Det er en myte at en franchisepartnerskap skal være balansert. En franchisesamarbeid
er et vinn-vinn-samarabeid, men det er ingen tvil om at franchisegiver har det største
ansvaret. Det er franchisegiveren som utvikler, dokumenterer, tester og eier
franchisekonseptet. Det er franchisegiver som har ansvaret for å rekruttere
franchisetakere med de nødvendige egenskapene for å etablere og drive franchisen. På
denne måten må franchisegiveren gjennom franchiseavtalen ha full kontroll på sitt
franchisesystem. Det er derfor verken praktisk mulig eller ønskelig å etablere en
balansert franchiseavtale, og franchisetakere som forstår franchise, vil heller ikke
ønske det. Franchisetakere får en rettighet til å etablere og drive en franchise som
tidligere er dokumentert lønnsom; om han selv er i stand til det, må han selv bevise.”
Avtalen skal heller ikke være forhandlingsbar, den skal være lik for alle franchisetakere 15 .
”En franchiseavtale innen en franchisesystem må være lik for alle franchisetakere.
Dette betyr at en franchiseavtale ikke er forhandlingsbar. Årsaken er åpenbar;
innenfor samme franchisesystem må alle kunne arbeide åpent innenfor de samme
rammebetingelser. Det skal ikke være opp til hver franchisetaker å forhandle frem
bedre betingelser enn andre franchisetakere. Over tid vil også franchiseavtalen
videreutvikles, og det vil være forskjellige generasjoner av franchiseavtaler i bruk i en
franchisesystem.”
Videre legges det derimot vekt på at bilagene må utvikles hele tiden. Det viktigste i så måte er
franchisepakken, som inneholder driftshåndboken. Før var det vanlig at det var utarbeidet en
driftshåndbok i form av en perm eller et dokument, i dag finnes dette ofte på nett og kan
inneholde en rekke elementer i form av dokumenter, rutiner, datasystemer,
regnskapssystemer, opplæringsprogram osv. Før vi går inn på hvem som har makt og hvordan
disse systemene endres skal vi gå gjennom hva en vanlig franchiseavtale regulerer.
15 Nilssen, Børge: ”Franchise. Fra lokal virksomhet til internasjonal merkevare” s. 102
25