Franchise i varehandelen: Makt uten ansvar - De Facto

svinn), står man tilbake med et såkalt ”dekningsbidrag 2”. Det skal dekke kioskens kostnader
og eventuelt gi et resultat.
I kontraktene heter det at kjøpmennene skal få varene til en innkjøpspris som ikke er dårligere
enn ”gjengs bransjenorm”. I den norske varehandelen, hvor de fire store kjedene er totalt
dominerende, har kjedene en betydelig makt overfor leverandørindustrien. Dette slår blant
annet igjennom i forhold til hvilke rabatter som oppnås fra leverandørene. Et springende
punkt blir dermed hvor mye av rabattene som tilfaller kjedene og hvor mye som kommer helt
ut til den enkelte butikk? Hva skal kort og godt regnes som ”gjengs bransjenorm”?
Tidligere var det en bestemmelse (i alle fall i noen av avtalene) om at verdiene av en del
rabatter (blant annet såkalte Joint Marketing (JM-) midler) skulle deles mellom kjeden og
kjøpmennene.
I en rettssak som pr september 2007 ennå verserer for norske domstoler påstår et antall
tidligere 7-Eleven-kjøpmenn at Reitangruppen over flere år har snytt dem for deres andel av
slike JM-midler.
I de nyeste kontraktene (som Reitan-ledelsen iherdig fremstiller som svært mye bedre enn
tidligere kontrakter) prøver man å sikre seg mot ytterligere rettssaker ved å avtale et
engangsoppgjør for JM-midler knyttet til årene 2006 og 2007. Beløpet er basert på et estimat
fra utgangen av 2005, og i kontrakten heter det:
”Dette beløpet er å anse som et endelig oppgjør og det skal ikke finne sted noen form
for etterfølgende avregning av JM-overskuddet”.
Og om den fremtidige håndteringen av JM-midler heter det kort og godt:
”FT fraskriver seg andel av JM-midler i så vel kontraktsperioden, samt i tiden før og
etter kontraktsperioden”.
Det betyr i klartekst at viktige rabatter som kjeden oppnår hos leverandørene i sin helhet skal
tilfalle Reitangruppen. Riktignok heter det at punktet skal kunne tas opp igjen dersom det
ikke er rimelig samsvar mellom utviklingen i overskuddet på JM-midler og kjøpmennenes
bruttofortjeneste. Men prinsippet er det ingen tvil om.
Konklusjonen så langt er at FG har tilnærmet full kontroll med butikkenes bruttofortjeneste
fra salg av varer og tjenester. I tillegg har man sikret seg at alle kostnader i forbindelse med
vareavskrivning og svinn er veltet over på kjøpmennene, og man fastsetter hvor mye av
bruttofortjenesten som skal trekkes inn i franchiseavgift (splitten).
Gitt at disse elementene ligger fast i en avtale, er det bare to måter kjøpmennene kan påvirke
resultatet på. I den grad de kan påvirke salgsvolumet, vil økonomien bli bedre. Men viktigst
blir det kanskje å sørge for at de samlete driftskostnadene holder seg innenfor den rammen
som er igjen etter at Reitangruppen har fått sitt. For mange har det vist seg å bli et umulig
prosjekt.
68